Sakset/Fra hofta

Bilde: Havreskjæring

Forholdet mellom fag og fagforening på kunstens område er ikke så enkelt. Det finnes nemlig mye faglig kunstkompetanse som ikke er representert i kunstnernes fagforeninger. For det første er ca. 25 % av kunstnerne ikke medlemmer av en fagforening, som de av ulike grunner holder seg utenfor. Høy kunstfaglig kompetanse finner vi også blant kunsthistorikere, kritikere, kuratorer og museumsansatte, hvilket innebærer at den fagorganiserte kunstkompetansen bare utgjør en smalsporet faglighet innenfor kunstfeltet.

Dette er viktig å ha i bakholdet når kunstnerne nå protesterer mot kulturministerens opprettelse av et nytt utvalg. Poenget med det nye utvalget er at vi får inn kvalifiserte personer med en bredere kompetanse. Dette er et viktig politisk grep, for nå er det denne sammensatte kompetansen som vil utpeke hvilke kunstnere de mener bør sitte i de ulike stipendkomiteene. Tidligere var det de fagorganiserte kunstnerne som bestemte hvilke av sine medlemmer de ønsket inn i stipendkomiteene. Opplegget fulgte bukken til havre- sekken-prinsippet.

Denne nyordningen representerer et brudd med kunstnernes fagforeningsmakt, men den er ikke radikal nok. Fortsatt vil nemlig stipendiekomiteene bli styrt etter bukken til havre-sekken-prinsippet. Her vil det fortsatt bare sitte kunstnere, for det nye utvalget kan ikke plassere inn personer med en annen kunstfaglig kompetanse, av den sorten jeg har nevnt ovenfor, men bare den snevre kunstnervarianten. I praksis betyr det allikevel at nå kan også ikke-organiserte kunstnere komme inn i stipendiekomiteene, men i så beskjedent antall at stipendfordelingen vil fortsette i det samme bukkesporet.

På en måte er departementets nye utvalg bare symbolpolitikk. Fortsatt er det kunstnere selv som bestemmer hvem som skal få stipend, så kunstnernes jamring over tap av innflytelse er bare krokodillegråt. Det eneste vettet kunstnerne har er næringsvettet, og der er de konstant på hugget. Full styring over stipendfordelingen er selvsagt et viktig krav i denne næringen, og det er visstnok en demokratisk rettighet. Men den inkluderer ikke de ikke-organiserte kunstnerne. Så det kunstnerstyrte demokratiet er en fagpolitisk løgn som av taktiske grunner vil at pengepotten bare skal gå til egne medlemmer.

Dette demokrati-pratet er usmakelige greier. Det er departementets jobb å påse at midlene fordeles etter demokratiske prinsipper forankret i kunstfaglige vurderinger. Med dette nye utvalget har kulturministeren bare så vidt pirket bort i den kunstfaglige kompetansen. Et mer radikalt grep ville være å tilføre stipendkomiteene en bredere kunstfaglig kompetanse enn bare den kunstneriske. For det er jo kompetansen kunstnerne alltid begrunner sin faglige valgbarhet med, men det argumentet holder ikke lenger. I dag har vi mange varianter av kunstfaglig kompetanse, som faktisk også kan skilte med langt bedre vurderingspotensiale enn det de fleste kunstnere har.

Hvis fagkunnskap og kompetanse, samt god dømmekraft, er nødvendige kriterier for å sitte i en stipendkomite, bør departementet primært lete etter de egenskapene utenfor fagforeningene. Jeg er ikke imot kunstnerorganisasjoner, men etter langt liv innenfor kunstfeltet, både som skapende, som kritiker, foreleser og forsker, har jeg registrert at fagforeninger er nyttige for de middels begavede. Det er de som må ha noe å leve av.og som staten er meget generøs ovenfor. De begavede derimot klarer seg selv på egenhånd, det hører til begavelsen. Slike kunstnere og andre fagkompetente burde sitte i stipend- komiteene. De prioriterer ikke næringsvettet, men den kunstneriske kvaliteten.