Kultur

Bildet: Jean-Baptiste-Simeon Chardin The Attributes of Art (1766)

I striden mellom Kulturdepartementet og billedkunstnerne om hvem som skal vurdere og bestemme fordelingen av stipendmidler, insisterer kunstnerne på en såkalt fagfellevurdering. Det betyr at bare kunstnere skal kunne vurdere en kollegas kunstneriske kvalifikasjoner for tildeling av stipendier. Denne oppfatningen er ikke kulturminister Linda Hofstad Helleland uenig i, tvert imot, hun poengterer at kunstnerne fortsatt har innstillingsretten i behold, men ønsker en bredere representasjon av kunstnere i stipendkomiteene.

Med en bredere representasjon menes her at det ønskes uorganiserte kunstnere innvalgt i stipendkomiteene. Slik ordningen er i dag blir 25% av antallet yrkesaktive, men uorganiserte kunstnere, holdt utenfor valget av representanter til stipendkomiteene. Nettopp i denne fjerdedelen av uorganiserte kunstnere finner vi også de dyktigeste og mest interessante av landets kunstnere. Dette utenforskapet er selvsagt et stort demokratisk problem, noe kulturdepartementet har registrert og funnet en løsning på. Derfor har også kulturministeren utvidet mandatet til det eksisterende utvalget (for statens stipend og garantiinntekter for kunstnere), slik at det nå gis mulighet for å utpeke uorganiserte kunstnere til stipend- komiteene.

Det sier seg selv at den faglige kompetansen som disse uorganiserte kunstnerne besitter vil styrke dømmekraften i stipendkomiteene, følgelig også skape en bedre fagfellejuryering og mer demokratisk ordning. Selv med en slik fagfellejuryering er man allikevel ikke garantert at den faglige vurderingen er tilfredsstillende. Når stipendordningen forutsetter at det er den kunstfaglige kompetansen som er bestemmende, så er det ikke innlysende at det bare er kunstnere som har denne kompetansen.

Et historisk tilbakeblikk vil vise oss at den kunstfaglige kompetansen i dag er langt mer sammensatt enn på 1800-tallet. I løpet av det siste hundreåret, og særlig de siste 40 årene, har den kunstfaglige kompetansen differensiert seg i retning av helt nye profesjoner og fagfellemiljøer. I dagens kunstfelt er det ikke bare kunstnerne som besitter en relevant kunstfaglig kompetanse, den finnes også i en rekke andre yrkesgrupper. De mest nærliggende er kritikerne og kunsthistorikerne, av nyere dato har vi også kuratorene og de museumsansatte ved moderne avdelinger. Dessuten kan nevnes fagfolk fra akademier og kunsthøyskoler som også har en høy grad av kunstfaglig kompetanse.

Når kunstnerne og kunstnerorganisasjonene nå snakker om at fagfellejuryering i stipendkomiteene bør være forbeholdt kunstnere, så baserer de seg på et innsnevret og forgangent kompetansebegrep. I dagens situasjon er det svært få kunstneren som kjenner til og kan vurdere en stipendsøkers produksjon, historiske uttrykkstradisjon og kontekstuelle plasserig. Her trengs en profesjonell kunstkompetanse som bare kritikere, kuratorer og samtids- kunsthistorikere er i besittelse av. Det dreier seg da om en høyst relevant kunstfaglig kompetanse som egentlig er uunnværlig i dagens kunstnerstyrte stipendkomiteer.

Vi må snart innse at dagens stipendkomiteer, med bare kunstnere som medlemmer, ikke er i besittelse av den kunstkompetanse som er nødvendig for å kunne vurdere kvaliteten hos dagens stipendsøkere. Problemet her er kunstnerorganisasjonenes kunstpolitiske hegemoni, som fortsatt tviholder på et kunstfaglig snevert kompetansebegrep som for lengst har utgått på dato. Stipendsøkerne ønsker selvsagt å bli vurdert ut fra en bredest mulig kunstfaglig kompetanse. Det kan bare en utvidet stipendkomite, med kunstfaglige aktører fra andre relevante profesjoner, ha tilstrekkelig kompetansegrunnlag for å gjennomføre. Fortsatt dreier det seg om fagfellevurdering, men med nye fagfeller som utvider kompetansegrunnlaget.

En slik ordning med utvidet fagkompetanse i stipendkomiteene vil naturligvis begrense kunstnernes eksklusive innstillingsrett. De vil heller ikke lenger ha full styring og kontroll over stipendfordelingen. Men uansett vil stipendiene gå til kunstnere. Den bakstreverske fagfellejuryeringen har helt siden 70-tallet vært en kunstpolitisk strategi som har gitt kunstnerne mye makt, alt for mye makt. Tiden er nå moden for å oppdatere kompetansebegrepet og slik gi stipendiesøkerne en mer kvalifisert og rettferdig vurdering. Kulturministeren har prøvd seg med et forsiktig tiltak, men ikke gått til kjernen, nemlig å utvide kunstkompetansen i stipendkomiteene.