Nytt

I flukt med det milde vårværet deler Staten ut ferske pengegaver til de beste kunstnerne i Norge. Stipendiene er mange her i landet, og noen av dem er fete, både i varighet og klingende mynt. Men det er ikke nok til alle. Nylig ble listen over begunstigede kunstnere publisert, der mange navn var sterkt savnet. Til tross for at det dreide seg om interessante og profesjonelle kunstnere falt de ikke i smak hos jurymedlemmene. Heller ikke denne gang.

Det gjentar seg år etter år, i likhet med sinte og sure utspill i mediene fra vrakede kunstnere. Og likeså sikkert som trekkfuglenes ankomst tropper et eller annet jurymedlem opp og forklarer avslagene. Denne gang er det juryleder Arvid Pettersen som setter tingene på plass: «Mange får avslag år etter år. Det er uheldig, men konkurransen er knallhard, og kunstnerisk kvalitet avgjør.».

Dermed er det ikke mer å si om den saken, hvis man lar seg dupere av den slags billig retorikk. Har man litt kjennskap til det kunstneriske jurysystemet, vet man også hvor snuskete og korrupt denne geskjeften er. Å påstå at det er kunstnerisk kvalitet som avgjør, er bare en floskel, som skal stoppe kjeften på kritiske røster. For neppe noen i juryen vet hva kunstnerisk kvalitet er for noe, heller ikke hva et kunstnerisk kriterium er.

Juryens vurdering går på enkle prioriteringer, enten like/mislike, kjent/ukjent kunstner, nær relasjon/ikke-relasjon, samme kunstsyn/annerledes kunstsyn, moteriktig uttrykk/tradisjonelt uttrykk, eller at noe er nyskapende, kreativt og overskridende. Her er det mye å velge mellom, men lite av dette blir tematisert åpent.

Jurymedlemmene manøvrerer stort sett i forhold til hverandre uten å snakke om kvalitet og kriterier. For de finnes ikke lenger.

Kunstens kvaliteter og kriterier fikk seg en skikkelig smell under modernismen på tidlig 1900-tall, men ble endelig rasert på 80- og 90-tallet under den postmoderne relativismen. Fra da av har ingen kunstsakkyndig, med ambisjoner om å være tidsriktig og teoretisk oppdatert, våget å snakke åpent om kunstneriske kvaliteter og kriterier. Det hører en annen tid til, da kunstneriske kvaliteter og kriterier hadde allmen gyldighet. I dag er kunstnerisk kvalitet et rent subjektivt fenomen, det samme gjelder for de kunstneriske kriteriene.

Når juryleder Arvid Pettersen bruser med fjøra og hevder at de vurderer kunsten ut fra kvalitet, så er det ren svada og maktbruk. Systemet innbyr til slikt. Juryordningen er strukturert ut fra et institusjonelt byggverk, der stipendieutdelingen har sin velorganiserte plass i systemet. Det er kunstnernes fagforeninger som velger jurymedlemmene, og det er bare kunstnere som kan sitte i juryen. Fordi det er kun de som har den rette kompetansen.

For 150 år siden var det nok slik at bare kunstnerne hadde en relevant vurderingskompetanse, men ikke i dag. I løpet av det siste hundreåret har det oppstått en rekke nye typer av fagfolk, med en mer omfattende og spesifikk vurderingskompetanse enn det kunstnerne er i besittelse av. Jeg tenker her på kunsthistorikere, kuratorer, kritikere, museumsfolk og andre med en spesialisert kompetanse på kunstfeltet. Det er fagfolk som med fordel burde kunne bli innvalgt i en stipendkomite, slik at ikke bare kunstnerne satt på pengesekken.

En slik utvidet stipendjury, med ulike typer kunstkompetanse, vil gi et bedre vurderings- og beslutningsgrunnlag. Noe som helt opplagt vil redusere muligheten for kameraderi og usaklige prioriteringer. I en slik utvidet jury, kunne man også velge inn et par politikere, siden det faktisk er fra det hold pengene kommer. Jeg har god erfaring med et slikt opplegg fra den tiden jeg var medlem av Innkjøpskomiteen for Oslo Kommunes kunstsamlinger.

Det primære her er selvsagt den kunstfaglige kompetansen, at det finnes andre kunstsakkyndige aktører i kunstfeltet, som i egenskap av jurymedlemmer, vil kunne bidra til å kvalitetssikre stipendkomiteens vurderinger. Det er i dag ingen grunn til at bare kunstnere skal fordele midlene, og slik ha hegemonisk kontroll over hvem som bør få stipend. Spesielt fordi en slik fordeling ikke lenger baserer seg på kvalitetsvurdering. Uansett hvor mye kunstneren Arvid Pettersen påstår at det er det juryen bedriver.

 

 

 

Bildet: Fritz Thaulow Iskjøring (1884) Lillehammer kunstmuseum

 

En annen tid, et annet kunstsyn.