Sakset/Fra hofta

Andres Serrano Piss Christ er Jesus nedsunket i Serranos eget piss. Det er den ultimative provokasjon innenfor et vestlig verdihierarki: Verden snudd opp ned.

I min artikkel om kvalitetsbegrepet i migrasjonens tid glapp det unna et par viktige momenter som tydeliggjør de rasistiske aspektene ved redaktør Jonas Ekebergs kunst- og kvalitetsforståelse. Han bekymrer seg over de mange nye stemmene som i dag ikke blir fanget opp av det eksisterende kvalitetsbegrepet. Siden det bare insisterer på verkbaserte kriterier kommer ikke andre og gruppebaserte egenskaper inn i synsfeltet. Derfor bør begrepet utvides, hevder han, slik at kritikere og kuratorer vil kunne tolke og vurdere ut fra en mer representativ kvalitetsdimensjon.

Ekebergs opplegg retter seg her mot to forhold. For det første kritiserer han det rådende kvalitetsbegrepet, som ikke klarer å lokalisere verdiene i kunsten til våre nye landsmenn. For det andre utvides ikke det eksisterende kvalitetsomfanget med nye verkrelaterte egenskaper, men med noe så vagt og uspesifikt som «underrepresenterte grupper» i det norske kunstfeltet. Nå finnes det mange underrepresenterte grupper i det norske samfunnet, de trenger ikke å være migranter, men deres understatus er uansett ingen positiv egenskap eller kvalitet, snarer en mangel på sådan.

Hver for seg har nok slike grupper en rekke spesifikke kjennetegn, men de er neppe relevante for en vurdering av et verks kunstneriske kvalitet. Her foretar Ekeberg en kategoriblanding som er teoretisk umulig. Man kan ikke utvide et begrep med en samling objekter som er vesensforskjellige ut fra begrepets spesifikke krav. Dette strider mot elementær begrepslogikk og kan bare karakteriseres som kunstfaglig juks. Da er heller ikke kvalitetsbegrepet lenger operativt med henblikk på det kunstneriske. I stedet får vi en useriøs evaluering der underrepresenterte grupper fremheves og favoriseres på bekostning av norske kunstneres verker.

Alt dette teoretiske sludderet med å utvide kvalitetsbegrepet har selvsagt ikke til hensikt å styrke det norske kunstfeltet. Marxisten Ekebergs mål er å skape et mer etisk samfunn med større likeverd, spesielt for grupper av nyankomne kunstnere. Det er altså ikke enkelt- individene han har omsorg for, men deres gruppestatus og kollektive egenskaper som han vil ha inn det norske kunstfellesskapet. En slik vinkling betyr at redaktøren må differensiere mellom ulike typer migrantgrupper, etter kriterierier som går på opprinnelsesland, etnisitet, hudfarge, språk, kulturelle tradisjoner, etc. I det hele tatt kjennetegn som viser spesifikk gruppeidentitet og samtidig forskjellene dem imellom.

Det finnes ingen slik gruppedifferensiering blant norske kunstnere, kvaliteten på deres verker blir alltid vurdert individuelt. Følgelig har de heller ikke behov for å utvide det eksisterende kvalitetsbegrepet, men uansett vil de norske kunstnerne etter Ekebergs definisjon havne i en egen selvstendig gruppe. Det er nå problematikken blir artig og interessant. Fordi migrantgruppene skal fremheves, i praksis favoriseres, på grunn av sin etnisitet og sine raseegenskaper, vil gruppen av norske kunstnere bli stilt på venteliste.

Det utvidede kvalitetsbegrepet er intet annet enn et fordekt raseprosjekt. Ved hjelp av en forskrudd begrepskonstruksjon iscenesetter redaktøren av kunstkritikk.no en rasistisk vurderingsprosess som helt følgeriktig vil favorisere migrantgrupper og like konsekvent vil nedgradere norske kunstnere. Dette opplegget er helt i tråd med den multikulturelle tenkningen, men Ekeberg trekker tråden enda lengre. Han angir en bestemt metode for hvordan de nye stemmene, migrantstemmene, skal få kunstnerisk status og institusjonell makt. Dette er uvanlig, men så er også fremgangsmåten et politisk svindelopplegg, og ikke uventet fra det hold, der kunsten alltid har vært styrt av politiske emissærer. Satt på spissen kan man si at kunstkritikk.no her kolporterer en fascistisk målestokk for kunsten.