Kultur

Thorvald Lund Hansen: Desember 

Når det er budsjettforhandlinger på politisk nivå våkner kunstnerne til live igjen. De lukter penger og vil gjerne ha en større del av statspotten. De må jo ha noe å leve av, for det er ikke så lett å selge en installasjon, en performanse, eller en video. -Det handler om å få betalt for den jobben vi gjør, sier kunstnerne, – for vi leverer kunst med høy kvalitet. Derfor har de også dratt i gang en landsomfattende demonstrasjon kalt «Kunstneroppropet» i den hensikt å loppe statskassen for mer penger.

For den som følger med i kunstfeltet og registrerer kvaliteten på det samtidskunsten presenterer, er det ikke så rart at inntekstgrunnlaget til kunstnerne synker. Folk liker ikke å se dynger med skrot i små og store gallerier, heller ikke ønsker de å kjøpe noe av skrapet. Et forslag til en nye offentlig utsmykning, signert Morten Viskum, og planlagt for en rundkjøring, vil sikkert kunne utløse honorar i millionklassen.

Utsmykningen består av er en diger skraphaug med bilvrak og annet jerngods. På toppen har kunstneren plantet en ku. Uvisst av hvilken grunn. Det kan være selvironisk, hvis det hadde vært en stut. Uttrykket «dum som en stut», ville i så fall ha gitt god mening. I Frankrike er man mer presise, der sier de «dum som en kunstner». Med tanke på kunstnerisk kvalitet er det ikke så lett å lokalisere den slags i skraphaugen, bortsett fra høyden da, som fort kan forveksles med høy kvalitet.

Den type arbeid er det mye av i samtidskunsten og den er tidkrevende. Men hvorfor skal staten betale for den slags virksomhet? Hvorfor skal det offentlige rom tilsvines med vrakgods som burde bli fraktet til et avfallsdeponi? Og attpåtil honorere kunstnerne fett for noe samfunnet ikke har bruk for, eller vil ha. Kunstnernes krav om at de vil ha betalt for den jobben de gjør er både urimelig og skamløs. Ingen har bedt dem om å bli kunstnere, den virksomheten er selvvalgt, og kan de ikke leve av den så får de ta seg en bijobb.

Samfunnet trenger både kunst og kultur, og har med stor forståelse finansiert mye av kunstfeltet på en generøs måte. Men kunstnerne har blitt for kravstore, antallet kunstnere øker også med ekspressfart. I dag har vi fire kunstakademier og en rekke kunstskoler som pumper ut ubegavede og kunnskapsløse aspiranter. Alle vil ha større stipendier og helst full lønn for produkter ingen vil ha. De krever særbehandling fordi de skaper kunst med kvalitet. Skjønt ingen av dem vet eller kan dokumentere hva kvalitet er.

I dag kan alt være kunst og hvem som helst kan kalle seg kunstner. Det finnes ingen felles kriteriespesifikasjon eller kvalitetskontroll, heller ikke noe system som kan luke ut sjarlataner og snyltere. Begrepet kvalitet går igjen i utlysningstekster og søknader uten at innholdet defineres eller avgrenses. Det gjøres ikke engang noe forsøk på å antyde hva slags kjennetegn eller kriterier som er nødvendige. Det er tilstrekkelig at du kaller deg kunstner, og har et prosjekt på gang. Helst noe som kalles kunstnerisk forskning. Det er høystatus.

Kunstnervirksomheten er en lukket profesjon der medlemmene selv bestemmer hvilke kunstnere som skal få vervet med å fordele millionene. Og de går som regel til venner og bekjente, samt de med den rette politiske fargen. Jobber du med tradisjonelle medier og er en profesjonell, figurativ kunstner, havner du i indeksregisteret, som en ikke-eksisterende kunstner. Når det gjelder offentlige utsmykninger er det jo til å undres over at så sentrale, figurative kunstnere som Odd Nerdrum, Karl Erik Harr, Thorvald Lund Hansen, Vebjørn Sand og Arne Paus ikke har fått noe oppdrag fra det offentlige.

Kjenner man kunstfeltet så er det innlysende. De passer ikke inn, de er for kunnskapsrike og malerteknisk dyktige, dessuten er de på innsiden av den store tradisjon i kunsthistorien. Det er klart at slikt ikke kan tolereres. Samtidskunstnerne vil jo bli krenket og lei seg. Derfor har man også gjennom mange år prøvd å fjerne de figurative kunstnerne fra kulturfeltet. De får ikke stipendier eller oppdrag. Allikevel overlever de og skaper interessant kunst, som også publikum er begeistret for. Og den er salgbar.

Alle de kunstnerne som nå krever å få betalt for den jobben de gjør, bør snart begrunne hvorfor. Det er ingen som tvinger dem eller krever at de skal lage kunst. De har valgt et ego-løp av fri vilje og det er ingen andre enn de selv som må betale for jobben. Kunstnerne er blitt mer og mer bortskjemte og tror at det hører til naturens orden at staten skal fø dem. Tenk på alle minstepensjonistene i lavtlønnsyrker som godt kunne tenke seg et fett stipend for i kunstens navn å tømme søplebøtta foran kommunehuset. Det står større respekt av en slik aksjon enn når matleie kunstnere protesterer mot statlige kutt.

I det perspektiv er kunstnerne noen gjøkunger som rapper midler fra andre trengende. Med den begrunnelse at de skaper kvalitet, en kvalitet som er like usynlig som keiserens klær. Det er på høy tid at departementet fratar kunstnerne eneretten til å vurdere og fordele statens penger, som faktisk er innbyggernes eiendom. Stipendiekomiteene og vurderingsutvalgene bør suppleres med andre typer fagfolk på kunstens område, i tillegg også politisk oppnevnte personer med interesse for kunst og kultur. Ordningen i dag, med bare kunstnere i komiteer og utvalg, følger et bukken til havresekken-prinsipp, og er lite rettferdig. Denne sleske prioriteringen av gjøkunge-mentaliteten er dypt udemokratisk og forkastelig.