Kultur

Bildet: Det nye Nasjonalmuseet skal stå ferdig i 2019. Pris: 5,3 milliarder kroner og 54.600 kvadratmeter. Det regner signalbygg over Oslo, man bygger en ny hovedstad for en ny befolkning.

Venstresiden, med Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim i spissen, vil gjerne skifte ut regjeringens kulturminister Linda Hofstad Helleland. De er misfornøyd med hva hun har gjort for norsk kultur, i deres øyne stort sett ingenting, bortsett fra å engasjere seg i idretten. Det burde jo venstresiden applaudere, siden det var «de folka» som i sin tid fikk utvidet kulturbegrepet til å omfatte idretten og annen diffus egenaktivitet. Kort sagt forflatet det spesifikt kunstneriske.

Hva misnøyen ellers går ut på, er det vanskelig å få klarhet i. Stort sett handler det om å bedre økonomien til kunstnere og kulturarbeidere, men nå dreier det seg visstnok ikke bare om penger. Nei, kritikerne savner at kulturministeren utviser et mer personlig og prinsipielt engasjement på kunstens og kulturens område. Hva nå det går ut på? Venstresiden fikk jo for mange år siden innført prinsippet om armlengdes avstand til det kunstneriske slik at politikerne måtte holde seg unna den frie, skapende følsomheten.

Først forflater og utvanner de kunsten, med den åpenbare virkning at det ikke lenger er mulig å skille mellom skitt og kanel. Deretter legger de prinsipielle hindringer i veien for at politikerne kan få kvalitetssikret overføringen av alle de millioner av kroner til kunstnere som aldri kan dokumentere at de er blitt mer produktive. Det viser da også undersøkelser.  Offentlig støtte er altså bortkastede penger, de havner i gapet på kunstneriske gjøkunger som ikke bidrar med noe vesentlig til det kulturelle fellesskapet.

I den situasjon kunne det være interessant å se hva kulturpolitikken kunne bidra med, om den kunne komme i nærkontakt med de kreative prosessene. Kort sagt kikke kunstnerne i kortene. Her tenker jeg ikke på noen politisk overstyring, men om å etablere en dialog mellom kunstnere og politikere der førstnevnte kunne belyse hva som er kvalitet og kunstnerisk verdi, spesielt på verkets nivå. For det er jo nettopp kunstens kvalitet og verdi som legitimerer kulturpolitikkens støtteordninger i en samfunnsmessig kontekst. Noe som da også fastslås i alle statlige utvalg og dokumenter som retter seg mot finansiering av kulturlivet.

Til tross for at staten har pøst ut milliarder av kroner i nye kulturhus og museumsbygg, samt tilsvarende beløp for å støtte kunstnerne, synker altså produktiviteten og kvaliteten på det kunstneriske feltet. Her er det noe som ikke stemmer. I alle år har vi hørt at om bare de fattige kunstnerne får noe å leve av så vil kunstlivet blomstre. Politikerne har fulgt opp, så også kulturministrene, uten at det har hjulpet det spøtt. Men kunstnerne fortsetter å klage over at de ligger etter i inntektsutviklingen.

Samme hvor mye penger de blå kulturministrene pøser inn i kunstfeltet, så er det ikke nok. De krever også å bli forstått og tiljublet. Ja, få en bekreftelse på at det de skaper har verdi og kvalitet. Det er ikke mange som kan innfri det kravet, om noen. Dagens kunst, i allefall den som blir statsfinansiert, er gjennomgående en regulær søppelproduksjon, som både politikere og publikum styrer unna. Bare ikke Sarah Sørheim og venstresidens kulturpolitiske aktører. Fra det hold krever man nå en synlig og tydelig kulturminister som skal applaudere den kunstneriske søppelproduksjonen.

Jeg kan være enig i at kulturminister Linda Hofstad Helleland ikke løper rundt og jubler over dagens kunstprestasjoner. Men hvem gjør det? De fleste snur ryggen til, så også kulturpolitikerne, som ikke har peiling på kunst, eller våger å si noe som helst om kunstnerisk kvalitet og verdi. Dette er forbudt område for politikere, for her handler det om kunstnerisk frihet og autonomi, og på det feltet er det bare kunstnerne som har kunnskaper og innsikt. I teorien hører politikken hjemme i et annet gyldighetsområde, derfor også prinsippet om armlengdes avstand.

Denne gyldighetsfordelingen, som er basert på at de ulike fagområdene skal utøve sin profesjon uten innblanding, kort sagt være frie og autonome, har kunstnerne aldri brydd seg om, Jo, men bare når det gjelder kunsten selv. På det feltet gjelder friheten og autonomien absolutt, samtidig som den påberoper seg retten til å invadere og krenke alle andre fagfelter og gyldighetsområder. Og særlig gjelder det på politikkens og moralens områder.

Her snakker kunstnerne med to tunger. De forlanger respekt for sin faglige frihet og autonomi, mens de konstant krenker andre gyldighetsområder. I mange tiår har vi hørt at kunst er politikk og at kunsten skal være politisk. Ja, at kunsten skal være hammeren som vi må bruke til å forme samfunnet med, slik Kulturrådets direktør Kristin Danielsen uttrykte det på et seminar i Arendal nylig. Her manglet bare sigden, som kunne skjære bort alle upassende kunstuttrykk. Men selv om sigden ikke er nevnt, så fungerer den i praksis med å nedvurdere kunst som ikke uttrykker den rette politiske holdningen.

Denne politiske dobbeltmoralen gjennomsyrer hele det norske kunstfeltet, uten at den blir kritisert av kulturfolk eller kulturpolitikere. Kunstnerne har på en snedig måte klart å plassere seg i samfunnet som det eneste fagfeltet med full frihet og autonomi, samt utviklet en immuniseringsstrategi, prinsippet om armlengdes avstand, som gjør at enhver innblanding og kritikk fra politisk hold blir avvist. Det har ikke politikerne noe greie på, får de høre.

Allikevel turer kunstnerne frem som om de er eksperter på politikk. Ja, at de har bedre innsikt i dette feltet enn politikerne selv. Men da må de selv også regne med at kunsten deres blir vurdert på politiske premisser. Hvis det er slik at kunst er politikk og all kunst skal være politisk, så bør den jo vurderes på grunnlag av en kvalifisert politisk kompetanse, det vi si av profesjonelle politikere. Følgelig er det helt legitimt om en kulturpolitiker eller en kulturminister høvler over den politiske amatørismen hos kunstnerne og ber dem holde seg innenfor det estetiske fagfeltet.

Hvis de ikke realitetsjusterer seg i forhold til den gyldighetsfordelingen de snylter på, men fortsetter å spre politikersvada under dekke av kunst så bør kulturministeren endre på støtteordningen og heller gi fete stipendier til dyktige og kompetente kulturpolitikere som kan sette de amatørpolitiske kunstnerne på plass. For det er bare kulturpolitikken som kan få bukt med denne venstreradikale herjingen i norsk kulturliv. Siden kunstnerne har større næringsvett en vanlig vett, så er det bare å skru igjen pengeflommen og holde den der til de kommer på bedre tanker.