Kultur

Foto: Når venstresiden skal kritisere høyresiden er det ultimate kort å sammenligne med NS. Er det tilfeldig at Trond Blindheim syntes kulturministeren i bunad ga NS-vibrasjoner? Samme assosiasjon gjør Victor Lind seg. Er det avsenderne det er noe galt med? Er det virkelig noe anløpent ved Linda Hofstad Helleland? Foto: Martin B. Andersson/Kulturdepartementet

Den tidligere marxist-leninisten og kunstneren Victor Lind er for tiden opprørt i avisa Klassekampen. Ja, han grøsser faktisk over den kunstpolitiske styringen til kulturminister Linda Hofstad Helleland, som etter hans mening fratar kunstnerne all faglig innflytelse over den årlige stipendfordelingen. Lind har ikke sett maken til politisk overstyring siden de norske nazistene fra 1940 til 1945 hadde makten over kunstlivet.

Når vi vet at kunstneren Victor Lind på 70-tallet var en monoman ml-aktivist som støttet og dyrket alle de totalitære kommunistregimer som fantes, så må han være temmelig hjerne død når han i dag grøsser over en demokratisk fundert høyrepolitikk på kulturens område. På 70-tallet var han ingen kulturpolitisk demokrat, nei da var det dogmatisk marxisme, leninisme og stalinisme i den kunstneriske verktøykassa. Kort sagt ensretting og totalitær styring av kunst og kultur.

Den gang var det mange kunstnere som grøsset over ml-ernes kunstpolitiske galskap. Skulle marxister av Linds type vinne frem, ville det ikke bli mye kunstnerisk frihet her i landet. Da ville det bli statlig marxistisk overstyring og fordeling av stipendier bare til de politisk rettroende. Den kunstneriske friheten, som Victor Lind nå mener seg å kjempe for, var aldri noen realitet i de kommunistiske diktaturene han tidligere dyrket. Der var det bare tvang og ufrihet på kunstens område. Tydeligvis et opplegg kunstneren Lind hadde stor sympati for.

Når den gamle marxisten Victor Lind nå jamrer seg i Klassekampen over «statsstyrte kunstnerstipend» får det et komikkens skjær. Politisk sett er vel han den siste til å grøsse over at staten overstyrer kunsten. Han burde ha jublet, hvis så var tilfellet, men han tar helt feil. Kulturministeren har ikke fratatt kunstnerne noen rettigheter. Fortsatt har kunstnerne sin innstillingsrett til stipendkomiteene i behold, og i Utvalget for statens stipend og garanti- inntekter for kunstnere sitter det to kunstnere oppnevnt av Kunstnernettverket.

I alle ledd finner vi altså kunstnerrepresentanter, men det viktigste av alt er at i stipendkomiteene blir det innvalgt bare kunstnere. Det er her, i stipendkomiteene at all faglig vurdering av stipendsøkerne foregår, mens selve utdelingen av stipend blir ivaretatt av det før nevnte utvalget. Når Victor Lind hevder at departementet oppnevner de fem medlemmene i utvalget så stemmer det ikke. Som nevnt ovenfor blir to av dem oppnevnt av Kunstnernettverket.

Det er typisk for en politisk kommissær som Victor Lind å underslå fakta og tilsløre saksforhold. Han har da heller aldri vært tilhenger av kunstens frihet. Parolen har hele tiden vært at kunst er politikk, hvilket betyr at kunsten er underlagt politikken. Ut fra et slikt perspektiv virker det nokså paradoksalt at Lind protesterer mot departementets påståtte politisering. Den burde han jo applaudere. Men den gang ei. Statsstyrte kunstnerstipend er bare tillatt når staten er marxistisk. Slik tenker en kunstner med totalitære ambisjoner.

 

 

 

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» her.