Bilde: John Roddam Spencer Stanhope The Waters of Lethe by the Plains of Elysium (1880)
Jonas Ekeberg, ansvarlig redaktør for Kunstkritikk.no, er en venstreradikal og stalinistisk dreven manipulator i det norske kunstfeltet. Han tar redaktøransvaret sitt på alvor og har i alle år silt ut kritikker og artikler som ikke har vært politisk korrekte og i tråd med hans ideologiske grunnsyn. Men nå har han visstnok kommet på bedre tanker og vil jobbe for et større mangfold av kunstkritiske stemmer, som bidrar til at vi får et mer etisk samfunn.
Det er all grunn til skepsis når den politiske manipulatoren Ekeberg har fått omsorg for det kritiske mangfoldet. For det dreier seg jo ikke om andre politiske vinklinger enn hans egne. Nei, mangfoldet går på å fremheve sosiale grupperinger som ikke har vært synlige i spaltene til kunstkritikk.no eller i MSM. Det er dette etikken handler om, nemlig å vise hensyn og fremme en større bevissthet om likeverd på kunstkritikkens premisser.
Men som i eventyret om Rødhette og ulven har rovdyret også andre hensikter, som befinner seg skjult bak bestemorens velkjente og snille klesdrakt. Ekeberg kan grepene og derfor griper han tak i kunsten og kritikkens kjerne, nemlig kvalitetsbegrepet. Gjennom hele kunstens historie har verkets kvaliteter vært knyttet til kunstgjenstanden, enten den har vært skulptur, maleri, grafikk, tegninger eller byggverk. Kvaliteten har vært en spesifikk egenskap ved verkene som gjør dem til kunstverk.
Ut fra denne bestemmelsen av kunstens kvaliteter som spesifikke egenskaper ved kunstobjektet, har man også bygget opp et normativt grunnlag, det vil si et sett av kriterier, for vurdering av kunsten. Helt siden kunstkritikkens begynnelse på midten av 1600-tallet har denne forankringen i kunstverkets spesifikke egenskaper utgjort fundamentet for kritikken. I perioder kunne det være uenighet om hvilke egenskaper, om kanskje noen burde byttes ut eller nye føyes til, men det var alltid kunstgjenstandens egne kvaliteter/egenskaper man refererte til.
På 80-tallet, med den konseptuelle vendingen, som hevdet at det kunstneriske ikke lå i noen gjenstand, men i kunstnerens mentale ideer, fikk vi en radikal endring av kvalitetsbegrepet. Nå hadde man ikke lenger et kunstnerisk objekt med iboende og spesifikke egenskaper, hvilket innebar at man heller ikke hadde noen gjenstandsbaserte kriterier å vurdere etter. Kritikerne måtte nå forholde seg til kunstnerens hjernespinn og egne teoretiske spekulasjoner. Siden det ikke finnes så mange kloke hoder blant kunstnere og kritikere blir både kunsten og kritikken helt uforståelig. Ingen skjønner noe av dette tåkepratet.
Det er ingen overdrivelse å hevde at samtidskunsten og -kritikken befinner seg i en selvvalgt, åndsforlatt tåkeheim. For Jonas Ekeberg er ikke det noe problem, han har et annet kunstpolitisk prosjekt, som både er normoppløsende og samfunnsnedbrytende. Her står kvalitetsbegrepet sentral. Han synes i utgangspunktet å mene at kvalitet er noe som hefter ved kunstgjenstanden, men at det er en for snever vinkling. Nå må vi også vektlegge representasjonen, hvilket betyr å vektlegge kunstnerne som person og hvilken sosial gruppetilhørighet vedkommende kan rubriseres under.
Uten at det sies eksplisitt følger Ekeberg her opp venstresidens monomane hamring på identitetspolitikken. Nå gjelder det å vise solidaritet med alle utstøtte og undertrykte grupper i samfunnet, særlig kvinnene er i fokus, men også homser, transkjønnede, lesber, migranter, asylsøkere og ikke minst flyktningbarn i tyveårsalderen. Alle har en kulturell identitet som må forsvares og fremheves. Det er her Ekebergs etikk kommer inn, som en godhetens og omtankens strategi. Vi lukter selvsagt med en gang at dette ikke handler om kvalitetsutvidelsen, men om et identitetspolitisk godhetstyranni i ulveham.
Ekebergs kvalitetsutvidelse betyr at vi nå i praksis må ta kunstneriske hensyn til alle de grupper i samfunnet som kvalitetsmessig ikke holder mål i forhold til våre etablerte kulturelle tradisjoner. Kvalitetsbegrepet er ikke uavhengig av representasjonen, skriver Ekeberg, som om det er en faglig begrunnet kjensgjerning. Men dette er bare en politisk påstand, som mangler både logisk og ontologisk belegg. På det punkt bryter han radikalt med det gjenstandsbaserte kvalitetsbegrepet kunstkritikken har forholdt seg til gjennom flere hundre år. For det er kunstverket som skal vurderes og kritisere, ikke kunstnerens sosiokulturelle tilhørighet.
Og hvem skal forestå en slik vurdering og etter hvilke kriterier? Det kan jo ikke være kunstkritikerne, de må jo forholde seg til det konkete kunstverket. Jeg aner her en ny beitemark for Jonas Ekeberg og hans likesinnede, et striglet politisk utvalg av ideologiske kommisærer som skal avgjøre om de potensielle representantene har de rette venstreradikale meningene. Dette handler selvsagt ikke om en utvidelse av kvalitetsbegrepet, snarere en punktering av det, slik at Ekeberg og co. kan bestemme hvilke kunstnere som holder politisk mål og dermed oppfyller hans ambisjon om «et mer etisk samfunn».
Nei, den politiske ulven Ekeberg fornekter seg ikke. Et mer etisk samfunn betyr her mer makt og kontroll fra venstresidens politiske kommisærer. Vi så det tydelig på 70-tallet, da ml-kunstnerne opererte med politisk trynetillegg og trynefradrag. Det er høyst sannsynlig at Ekeberg her vil revitalisere dette skillet mellom politisk troende og tvilsomme, men nå pakket inn i etiske gevanter. Opplegget har i alle fall ingen ting med kunstens kvalitet å gjøre, annet enn å undergrave dens aktuelle og historiske verdier
