Fra 1/1 2022 vil Norsk kulturråd fremstå med den samme todelte strukturen som før, men med nye navn på de to avdelingene. Da skal den administrative avdelingen kalles Kultur Norge, mens den avdelingen som forvalter Norsk kulturfond, Statens kunstnerstipend og Fond for lyd og bilde, skal hete Kulturrådet. Tenk å bruke 10 år på å bytte navn på de to avdelingene, den administrative og den kunstfaglige, når funksjonene stort sett er de samme og fortsatt skal reguleres av prinsippet om armlengdes avstand.

Hvis navnebyttet skal tydeliggjøre prinsippet om armlengdes avstand fra politisk innblanding, er det vanskelig å se at det nye navnet Kultur Norge speiler noe av dette prinsippet. Den politiserte administrasjonsavdelingen i Kultur Norge vil fortsatt være overordnet den kunstfaglige forvaltningen, men må uansett følge prinsippet om armlengdes avstand og holde seg unna de kunstfaglige vurderingene og den kunstneriske friheten.

Det nye navnet Kultur Norge forteller oss allikevel noe annet enn det gamle Norsk kulturråd. Her fremheves det ikke som tidligere at området for kunst og kultur er spesifikt norsk, men at det er kunst og kultur i Norge. Underforstått at vi her i landet de siste tiårene har fått et tilfang av kunst og kultur som ikke har norsk opprinnelse. Mange av våre nye landsmenn og
-kvinner jobber som kunstnere og vil føle seg utestengt og krenket om de skulle søke Norsk kunstnerråd om kunstnerstipend. Det nye navnet skjuler altså et politisk grep som griper direkte inn i den kunstneriske evalueringen: nemlig gjennom begrepet «mangfold».

Dette mangfoldbegrepet er ikke synlig implementert i begrunnelsen for den nye navngivningen, men ble introdusert av kulturråddirektør Kristin Danielsen for et par år siden som selve styringsprinsippet i utviklingen av kunstnerisk kvalitet. Det skjedde i en kronikk i Aftenposten (3/11 2019), der hun i fullt alvor hevdet at «I kunsten er mangfold forutsetningen for kvalitet. Men vi må bryte ned et kvalitetsbegrep som har flere hundre års forsprang».
Den gang ble det ikke noe opprør i kunstnerkretser eller -organisasjoner. Alle satt stille som mus, og det gjør de fortsatt, enda kulturrådsdirektøren gjorde politisk kort prosess med prinsippet om armlengdes avstand, og forkastet i samme åndedrag kunstnernes eget kvalitetsbegrep. Det er helt ufattelig at kunstnerne og deres organisasjoner lot det passere. Er det noe kunstnerne har kjempet for så er det å få aksept for sin faglige kompetanse, sine vurderingsevner og friheten til å skape. Alt dette feide direktør Danielsen bort med stor totalitær tyngde. Og det er dette som nå kommer til syne i navneskiftet.

Kulturrådsdirektørens utspill for to år siden er det mest politiserte angrepet på den frie kunsten i rådets historie. Her er prinsippet om armlengdes avstand fullstendig fjernet, men også respekten for en kvalitetstradisjon som norske kunstnere selv har utviklet gjennom mange tiår og i tett dialog med europeisk kunst. Dette normative verdigrunnlaget mener kulturrådsdirektøren skal brytes ned og erstattes med mangfold. Kunstfaglig sett er det ren galskap og i et politisk perspektiv en totalitær styring av norsk kunst og kulturliv.

Ingen av disse forskrudde synspunktene er implementert i det omfattende og parodiske navnebyttet, bortsett fra at mangfolds-normen allerede har fått fotfeste i de valgte kunstnernes vurdering av stipendsøknader fra våre nye landsmenn. Selv om de har røtter i en helt annen kultur og kunsttradisjon må de tilgodesees. Mangfoldnormen krever det. Men hvordan kan kulturrådets utvalgsmedlemmer vurdere kvaliteten på en kunst som er vesensforskjellig fra sin egen? Det dreier seg jo ikke om å oversette ord fra et annet språk.

Kulturrådsdirektør Danielsen bryr seg ikke om slike vurderingsproblemer, etter hennes oppfatning vil de forsvinne når norske kunstnere har brutt ned og fjernet sine egne kvalitetskriterier. Det er et følgeriktig resonnement, men både kunstfaglig og politisk helt på trynet. Det later til å være byråkrater av Kristin Danielsens støpning som blir dyttet frem i ledende stillinger. De er villig til å gjøre jobben med å utradere den norske nasjonens kunst og kultur.

 

 

 

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂