Med tanke på at arkitektstudenter ved NTNU har fått gjennomslag for undervisning i klassisk arkitektur, virker det smålig at ikke Kunsthøyskolen i Oslo (KHIO) vil åpne for undervisning i klassisk figurativt maleri. Ved NTNU i Trondheim har det i mange tiår vært en negativ holdning til at klassisk arkitektur skulle inngå i undervisningsopplegget. Men takket være det stadig stigende arkitekturopprøret fra landets befolkning, og etterspørselen fra arkitektstudentene spesielt, har NTNU åpnet for arkitektoniske tilbakeblikk på fortidens byggekunst.

Ledelsen ved Kunsthøyskolen i Oslo holder fortsatt stand mot den klassiske figurasjonen i malerkunsten, og politikerne kvier seg for å gripe inn i den kunstneriske friheten. Her tenker de sikkert på prinsippet om «armlengdes avstand» og kunstens frihet fra politisk innblanding. Men hvis vi går tilbake til 1996, ser vi at KHIO og alle andre høyskoler i Norge blir endret til vitenskapelige høyskoler med et helt annet undervisningsopplegg og en annen faginndeling enn tidligere. Her gjorde politikerne rent bord.

Dette var et radikalt politisk inngrep i den kunstneriske egenarten og friheten som alltid har kjennetegnet et tradisjonsforankret kunstakademi. Reorganiseringen av undervisningen og vektleggingen av det vitenskapelige innebærer selvsagt også en utdefinering av det kunstneriske som faglig begrunnelse for institusjonen. Vil man bli kunstner innenfor rammene av den nye kunsthøyskolen, må man lære seg å tenke vitenskapelig, heri innordne seg studieløp rettet mot bachelor, mastergrad og doktorgrad, med mulighet for videre forskningsvirksomhet.

De tidligere kunstakademiene, med sine praktiske øvelser og skapende utprøvinger, har ingen prioritert plass innenfor dette undervisningsopplegget. Estetikken som et faglig overordnet styringsprinsipp er utdefinert og erstattet med forskningsprinsipper og vitenskapelige ambisjoner. For hverken kunstnerisk kvalitet eller estetisk skjønnhet lar seg kvantifisere eller objektivere i vitenskapelige termer. Av den grunn faller også forskning på kunstens kvaliteter og estetiske verdier helt utenfor synsfeltet til den kunstvitenskapelige tenkemåten.

At KHIO har latt seg reorganisere og faglig pådytte en slik kunstfiendtlig utdanningsstrategi, er helt uforståelig. Kunstfaglig sett er det et grovt politisk overgrep. Det er faktisk departementet, med politisk velsignelse, som her helt målbevisst har gitt blaffen i å respektere prinsippet om «armlengdes avstand». I praksis betyr det at kunsten og det kunstneriske gradvis vil bli fjernet fra den nå statlig finansierte høyskoleutdanningen.

Situasjonen var ikke uventet. Ser vi på kunstens variasjon og vekslinger de siste 50 årene, finner vi en stadig mer uttømt kreativitet. Evnen til å skape og synliggjøre skjønnhet på sansningens premisser, er i ferd med å forsvinne. Samtidskunsten speiler da også mer og mer en teknifisert tankegang og instrumentell estetikk som er uten menneskelig varme. Her nærmer vi oss en kunstvirkelighet som egner seg for politisk styring gjennom byråkratiske grep. Kunsten og kunstutdanningen har i dag havnet i en så estetisk uttømt tilstand at det ikke lenger er behov for «en armlengdes avstand», bare statens forlengede arm.

Det er i dét perspektivet vi bør forstå hvorfor de klassisk inspirerte kunstnerne blir møtt med en kald skulder. KHIO ønsker selvsagt ikke å gi de klassisk figurative kunstnerne et studieløp som er i strid med institusjonens vitenskapelige prinsipper. På den annen side har KHIO vært et tradisjonelt kunstakademi med lange historiske røtter som har satt sitt preg på norsk kunst og kulturliv. Den nå statlig overstyrte kunsthøyskolen bryter ikke bare med de kunstfaglige tradisjoner, men avskjærer også kontakten med et kulturhistorisk viktig paradigme innen det moderne prosjekt, nemlig likevekten mellom det sanne, det gode og det skjønne.

Det finnes selvsagt muligheter for kunstnerisk frihet innenfor et demokratisk samfunn, men da må de fortsatt frie kunstnerne stå på krava og kjempe for sine faglige tradisjoner og estetiske verdier. Det er kulturhistoriske verdier som også er livsviktige for ethvert liberalt demokrati. Etter mitt faglige skjønn var utdanningsdepartementets rigide reorganisering av Kunstakademiet et politisk overgrep. Bare det å kalle Kunsthøyskolen en vitenskapelig høyskole, vitner om departemental uforstand. For nå er det ikke kunsten som definerer utdanningen, men vitenskapen, mer presist kvasivitenskapen.

Med tanke på at hele kunstutdanningen ble politisk utradert i 1996 og forvandlet til en vitenskapelig høyskole, finnes det ikke lenger noen «armlengdes avstand» som politikerne må ta hensyn til. Den kunstneriske friheten i KHIO er jo for lengst avlivet. For institusjonen selv, i mangel på kunstnerisk identitet, har bare tilpasset seg samtiden og vitenskapeligheten. I dag står derfor politikerne helt fritt til å fikse et profesjonelt utdanningsløp for den klassiske figurasjonen. Dermed kan de også gjenopprette en kunstnerisk tradisjon med historiske røtter flere hundreår tilbake i tid. Her er de klassisk figurative kunstnerne helt på linje med de historisk inspirerte arkitekt-studentene ved NTNU.