Kultur

Biblioteksjef Kristin Danielsen er ny direktør i Norsk kulturråd for en åremålsperiode på seks år.
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

I kjølvannet av kulturråddirektør Kristin Danielsens lansering av Norges nye kvalitetsbegrep og kunstbegrep, har vi ikke observert et pip fra våre hjemlige kunstnere. De sitter nå musestille og er livredde for at de ikke passer inn i direktørens nye mangfolds-norm. For dem betyr det økonomisk krise om kulturrådet nå ønsker å fordele pengesekken etter andre kriterier enn de kunstnerne selv har bestemt. Gjennom mange tiår har kunstnerne hatt full styring over fordelingen av statens pengegaver, som er begrunnet i deres faglige innsikter og vurderingskompetanse. De kjenner kriteriene, som er kunstspesifikke, og utgangspunktet for enhver kunstvurdering.

At heller ingen kunstnerorganisasjon har reagert på Kristin Danielsens utspill, er rett og slett besynderlig. Her forsøker kulturrådets direktør helt åpenlyst å overstyre deres kunstspesifikke kriterier med et nytt kvalitetsbegrep og kunstbegrep, som er helt i det blå. Det er en demonstrasjon av politisk infiltrasjon og byråkratisk makt som parkerer kunstnernes faglige dømmekraft på sidelinjen. Vi skal merke oss at mangfoldsnormen ikke angir spesifikke kjennetegn for hverken kvalitet eller kunstnerisk verdi. Hvilket betyr at den heller ikke er forankret i en kontrollerbar kunstnerisk praksis, slik kunstnerorganisasjonene kan vise til. Mangfoldsnormen er et rent politisk styringsprinsipp, implementert ovenfra som et politisk styringsprinsipp for all norsk kunst og kultur.

Hvorfor Kulturrådet nå ønsker å snu opp ned på norsk kunst og norsk kultur, heri inkludert deres tradisjoner og historie, kommer ikke frem i Kristin Danielsen kronikk. Vi får ingen begrunnelse for at hennes mangfoldsbegrep er mer operativt og bedre empirisk begrunnet enn den eksisterende kunst- og kvalitetsforståelsen. På det punkt kunne man forventet en kulturhistorisk analyse, supplert med sosiologisk belegg, men direktøren serverer bare noe konseptuelt tåkeprat om at kunstnerisk kvalitetsvurdering er sekundært i forhold til mangfolds-kravet. En slik vinkling forsterker selvsagt mistanken om at hele Kulturrådet er i ferd med å bli politisert og diktert av en antinasjonal agenda på migrasjonens premisser.

Det er greit å være gavmild og ønske en mer rettferdig fordeling av det norske folks skattepenger. Kunstnerne blant våre nye landsmenn må jo også ha noe å leve av. En slik pekuniær omsorg skal man ikke kimse av, men hva har det med raseringen av norsk kunst og norske kulturtradisjoner å gjøre? På den ene side vil Kulturrådet prioritere og dyrke migrantenes kultur, mens vår egen skal nedbrytes. Den førstnevnte målsetningen har ingenting med sistnevnte å gjøre, med mindre kulturdirektøren har en fordekt politisk agenda. Å forkaste vårt århundrelange kunstbegrep og kvalitetsbegrep, selve ryggraden i vår nasjonale kulturhistorie, lukter revolusjonær kulturmarxisme lang vei.

Når direktøren for Norsk kulturråd her kolporter kulturtenkningen til Mao, Pol Pot, Stalin, Castro og Enhver Hoxa, så skjønner vi tegningen Vi vet jo hva de gutta tenkte om kulturpolitikk og hva de gjorde for å få den «mangfoldig». Tankegangen var totalitær og i praksis blodig, og de hadde forstand på makt. Alle skjønner jo at kulturråddirektør Danielsen går migrantenes ærend, men hun har også en radikal rødrev bak øret, et kulturmarxistisk prosjekt med fortidshatet som drivkraft. Hvorfor skulle hun ellers nedbygge norsk kunst- og kulturhistorie, og i tillegg kveste kunstnerorganisasjonenes faglige kompetanse og selvråderett. Man trenger ikke å være kunstner for å forstå at dette er et begravelsesritual.