Dokumentarfilmen om samarbeidet mellom Sløseriombudsmannen og kunstneren Morten Traavik, vist på NRK i beste sendetid, var en stor skuffelse. Mange temaer ble luftet uten å fremheve problemene knyttet til kunst og statlig finansiering, dessuten var filmen så sprikende og opphakket i fremstillingen at enhver tråd og helhet forduftet. «Prosjekt sløseri», som var filmens tittel, ga ingen forklaring på sløseriproblemet, heller ingen antydning om hvor det befant seg. Vi ble bare sugd inn i et kaleidoskopisk titteskap der kunst og pengesløseri ble visuell underholdning. Ferdig med det.

Sløseriombudsmannen Are Søberg fikk en sympatisk behandling, mens kunstneren Morten Traavik spratt rundt som troll av eske med sine selvtenkte kommentarer og synspunkter. Ingen kom i nærheten av sløseriproblemet, ikke engang Traavik som tidligere har fått 20 millioner for sitt dubiøse Nord-Korea-prosjekt. Han burde jo ha visst hvordan sløseriet foregår og hvem som tar avgjørelsene. Norsk kulturråd er den gavmilde giver av penger til kunstnere, men det er ikke administrasjonen som bestemmer hvilke kunstnere som får støtte.

Vurderingen av den kunstneriske kvaliteten hos søkerne foregår i rådets kunstfaglige utvalg, som består av innvalgte kunstnere fra de ulike kunstnerorganisasjonene. Det er i disse ulike fagutvalgene at sløserivirksomheten har sitt utspring. Ingen vet hvilke kvalitetskriterier som benyttes, om det i hele tatt finnes noen. Utvalgsmedlemmene gir ingen begrunnelse, og kunstnere kan ikke klage om de får avslag på søknad. Fagutvalgenes dom er inappellabel og kriteriebruken skjult for både søkere og allmennheten.

Dette er selvsagt uholdbart. Med tanke på Sløseriombudsmannens omfattende dokumentasjon av statsstøttet søppelkunst på sin Facebook-side, er det mer enn tydelig at fagutvalgene i Kulturrådet mangler kriterier og kunstnerisk gangsyn. Trolig fungerer den kunstneriske evalueringen etter hokuspokus-prinsippet. Det vil si at et av utvalgsmedlemmene peker på en søknad og sier: dette er en stor kunstner, han må vi støtte med et fett stipend.

Denne peketeorien er ikke tatt ut av løse luften, den er utførlig drøftet av kunstsosiologen Dag Solhjell i hans bok «Dette er Kunst». Poenget er at man peker på et eller annet og sier at «Dette er kunst». Underforstått trenger man altså ikke kriterier og faglig kunnskap for å bestemme hva som er kunst. Det er nok å bruke fingeren og si hva den peker på. Da må vi vel også kunne bruke fingeren og si at dette ikke er kunst. Og det er vel noe i den retning Sløseriombudsmannen opererer, han har valgt ut og peker, men uten å si noe. Den jobben overlater han til følgerne på sin Facebook-side.

Det Sløseriombudsmannen egentlig peker på er at Kulturrådets ulike fagutvalg ikke gjør jobben sin i henhold til krav om kunstnerisk vurdering. Kulturrådet mangler her en instans som kan kvalitetssikre fagutvalgenes kriteriebruk og evaluering. Uten en slik kvalitetssikring kan man ikke være trygg på at Kulturrådets pengestøtte havner i de rette kunstnerhender. Vi vet at vennskapskorrupsjonen er utbredt i kunstmiljøet og at utvalgsmedlemmer i juryer og komiteer favoriserer søkere på både personlig og politisk grunnlag. Den eneste måten å bli kvitt dette uvesenet på er en kontrollerende kvalitetssikring og spesielt hva angår Kulturrådets pengebinge.

 

 

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.