Nettstedet Subjekt kunne forleden opplyse om at sløseriombudsmannen Are Søberg har blitt styremedlem i kunstneren Morten Traaviks kompani Traavik.Info. Med tanke på at sløseriombudsmann Søberg på sin Facebook-side har kritisert og latterliggjort Kulturrådets støtte til eksperimentell kunst, kan alliansen med kunstneren Morten Traavik virke nokså besynderlig. Traavik har i årevis fått millioner i statlig støtte for høyst vidløftige og suspekte kunstprosjekter. Sløseriombudsmannens moralske engasjement på vegne av skattebetalerne synes her å bli nokså dubiøs. Han trenger ikke støtte Traaviks prosjekter, men Søbergs styremedlemskap gir i alle fall kunstneren faglig legitimitet.

Noe er tydeligvis på gang i Traaviks hjerne og ryktene går om at spektakulære kunstprosjekter hinsides målestokk og millionsum er underveis. Morten Traavik er ikke en kunstner som gnukker med pensel og palett. Han tenker stort og internasjonalt, politisk og provokativt. Det er dimensjoner over denne bergenserkunstneren for hvem verden er i minste laget. To tidligere prosjekter må nevnes. Det ene var turen til Nord-Korea, der han inngikk et samarbeid med det blodrøde kommunistregimet om utveksling av kulturelle og kunstneriske impulser.

Det andre var å arrangere en missekonkurranse for landmineskadde kvinner i Kambodsja og Angola. Prosjektet var utspekulert og etisk betent, men typisk for den radikale estetikken som driver Traaviks aktivistiske kreativitet. Et slikt kunstnerisk engasjement er selvsagt gefundenes fressen for Kulturrådets vitale pengepolitikk. At kunstneren Traavik også har langsiktige prosjekter blir vurdert positivt og pekuniært velvillig. Når den folkekjære sløseriombudsmannen blir med på Traavik-laget, vil den irrasjonelle kunstfiendtligheten han holder liv i på Facebook, miste noe av futten. Kunstneren Traavik kan dermed iscenesette sitt nye storverk med Kulturrådets velvilje og finansielle giverglede.

Vi skjønner at dimensjonene må være store og grenseoverskridende. For verden trenger nå et kunstnerisk stunt, «eine Umwertung aller Werte», som ryster alle estetiske grunnvoller og politiske posisjoner. Poenget for kunstneren Traavik er ikke å løse problemer, men å synliggjøre det kunstneriske selvets genialitet nå ved verdens undergang. Ambisjonene er skyhøye, i mytisk forstand på nivå med Ikaros, som fløy så nær solen at fjærene falt av og han stupte i havet.

Hos Morten Traavik henger kunsten og politikken sammen, skjønt det er vanskelig å se hvor det kunstneriske befinner seg. På den annen side er han en politisert scenekunstner der hele verden gir spillerom for et nytenkende ego som i undergangens tid kan iscenesette kunstens problemløsende potensiale. Om ikke Facebook-folket faller for denne selveksponerende kreativiteten, som i årevis har melket Kulturrådet for millioner, har i alle fall den kritiske sløseriombudsmannen bitt på kroken. Han vil få se mesterverket vokse og kanskje være med og velte seg i skattebetalernes penger.

Hvorvidt Søberg er fast fisk, eller en fordekt trojaner, kan bare tiden vise. I en tett allianse med kunstneren Morten Traavik bør nok sløseriombudsmannen vokte ryggen sin. Historien viser oss at kunstnere ikke alltid har god dømmekraft, hverken når det gjelder estetikk eller politikk. Den tyske komponisten Karlheinz Stockhausen havnet som skikkelig i klisteret da Tvillingtårnene i New York ble terrorangrepet. Hans spontane replikk «Dette er verdens største kunstverk», skapte den gang sjokkbølger, også i kunstfeltet, men for dagens radikale kunstneregoer kan selv terroren være et etisk og estetisk prosjekt.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.