Kultur

«Installasjon, 2019», pris: 220 000 kr.

Det er noe krampaktig og sinnsforvirret over mye av samtidskunsten. En ting er at estetikken har forsvunnet, men kunstnerne vet heller ikke forskjellen på virkemidler og det innhold verket skal formidle. De tror at kunsten ligger i selve virkemidlene, i fargestoffet, lerretet og bindemidlet, eller i leiren og gipsen, i blyanten og tekstilet. Kort sagt i materialene. Derfor graver og roter de i materialene uten å komme noen vei, de forblir på virkemidlenes nivå, som om det å gå videre og skape et kunstverk allerede er utført.

John Rausteins tekstilutstilling i Kunstnerforbundet er et roterom i tekstilt blindgjengeri og stofflig monotoni. Alle veggene er kledt med ensfarget, grågrønt stoff, ikke akkurat noen fryd for øyet. Det er heller ikke de tekstilinstallasjonene som kunstneren har plassert her og der på gulvet, i den samme lett kvalmende grønnfargen. Hele rommet er som en installasjon, et slags visuelt vakuumkabinett der man blir utilpass og får pustebesvær. Frisk luft hjalp. For å spore opp hvor det kunstneriske lå i dette prosjektet, måtte jeg ta en runde til, uten å se annet enn tekstiler frikoblet fra enhver estetisk foredling.

I pressemeldingen presentasjon av tekstilkunstneren heter det: «Rausteins praksis tar utgangspunkt i tekstilkunstens posisjon for å undersøke forholdet mellom usynliggjøring, utenforskap, privilegier og motstand». Og videre: «Raustein undersøker den kroppslige følelsen av eksistensiell uro ved å stille spørsmål vedrørende identitet og erindring». Ja, dette var klargjørende ord. Tenk eksistensiell uro? Utrolig hvor dypt en kunstner kan grave i grønne, intetsigende stoffremser fra vegg til gulv, og finne så mye teoretisk vrøvl. Ikke rart at han baler med identiteten og sin eksistensielle uro.

I så henseende er han ikke alene. De fleste av dagens kunstnere sliter med å være kreative. Tradisjonstilhørigheten er forkastet og det å skape et verk, er feil fokus. Nå skal de forske i det kunstneriske. Noen blir konseptkunstnere og utforsker hjernens begreper og ideer, andre, som Raustein, utforsker tekstilmaterialets iboende estetikk. Klart dette er urovekkende og går på identiteten løs, de kommer jo aldri til det kunstneriske.

Rausteins forskningsresultater i Kunstnerforbundet er hverken fugl eller fisk. Her er det ikke mye kunst og forskning, i beste fall bare en strevsom monteringsjobb. Det tyder ikke akkurat på kunstneriske evner, heller ikke at forskningen er noen intellektuell prestasjon. Med tanke på at utstillingens tittel «Når alt faller på plass» skulle være en ledetråd, så er den treffende bare på ett punkt – at tekstilene er på plass, resten av strevet faller bare sammen.

«Installasjon, 2019», pris: 180 000 kr.

«Skulptur 2019», pris: 45 000 kr.

Kunstnerforbundet:
John Raustein, Tekstilinstallasjoner
Varer fra 4/4 til 19/5, 2019