Intetsigende kunst og kuratorisk tøv i Kunstnerforbundet

Erlend Leirdal: «Heime». Pris: 176 000 kr.
Innkjøpt av Norsk Kunsthåndverk til Nasjonalmuseet

Det blir stadig mer sekunda vare i Kunstnerforbundets utstillingslokaler. Enten har juryen elendig dømmekraft, eller så er søkerne i kunstnerisk forstand av den faglig mest uproffe sorten. Trolig er det en kombinasjon, der Kunstnerforbundets tidligere kvalitetsbevissthet synes å fordufte ved enhver ny mønstring av intetsigende og uforløste kunstobjekter.

I den pågående mønstringen av de tre kunstnerne Erlend Leirdal, Mette Stausland og Lars Strandh, er det da heller ikke mye å hente av kunstnerisk nerve og kreativ oppfinnsomhet. Erlend Leirdal har nedlagt mye håndarbeid i sine treskulpturer, men det blir aldri til verker på et estetisk nivå, hverken hva angår form eller ide. Tematisk spriker objektene i alle retninger, skjønt om det finnes noe tema er høyst uklart.

Utstillingen kalles «Heime» og i pressemeldingen gir skribenten oss mange holdepunkter. «For Leirdal er forholdet mellom identitet og tilhørighet til natur og historie selve grunnpilaren for en praksis som er like politisk som poetisk. Gjennom treets skulpturale potensiale belyser Leirdal spørsmål knyttet til kunnskap, utenforskap og kampen om vår felles kulturelle arv». Sett i forhold til skulpturene sier vel sitatene mer om skribentens vidløftige tåkeprat enn arbeidenes visuelle egenart.

I Lars Strandhs små stripetegninger er vi helt nødt til å støtte oss på pressemeldingens profesjonelle dypsindigheter. Utstillingen kalles «Selected Poems» og hvert bilde «er bygget opp av tusenvis horisontale, tynne linjer i ulike nyanser. Essensielt i Strandhs prosjekt er spørsmål og tanker om tid. Den repeterende tegneprosessen kan sees på som en undersøkelse i bruk av tid, og en meditasjon over tid i en mer eksistensiell retning». Klart det tar tid å tegne så mange rette streker, men hva er vitsen i kunstnerisk forstand? I kategorien minimalisme finnes det mange av den slags rariteter, som alle dyrker den kunstneriske tomheten.

Det er heller ikke så mye å få ut av Mette Stauslands nye arbeider. Hun jobber også i overflaten med spesielle tegneriske virkninger, men ut over det ser jeg ikke noe kunstnerisk av interesse. «I Stauslands praksis står tegningen som et eget språk sentralt. Som avtrykk og som markør av rom og grenser blir streken i Stauslands arbeider en fysisk visualisering av tanke, tid og prosess». Ja vel ja. Det slår meg at alle disse tre utstillerne ikke jobber med kunst. De skaper da heller ikke kunstverk, men ulike typer objekter som bare uttrykker prosesser, tidsforløp og i estetisk forstand tanketomhet.