«Multifunksjonell»

Det er to iøynefallende kjennetegn ved den norske samtidskunsten som setter standard. Det ene er infantil sanselighet og det andre er konseptuelt lavmål. Kunstnerne har hverken estetisk følsomhet eller intellektuelle evner som i spann kan utforme et verk med visuelle kvaliteter og mening. Det slår meg gang på gang at disse kunstnerne lever i en barnehagevisjon av kunstpedagogisk omsorg og tvangsmessig estetisering som de aldri har blitt kvitt.

I dag er dette standardversjonen av kreativ utfoldelse på høyt kunstnerisk nivå. Et anskuelig eksempel er Elise Storsveen, som nå stiller ut «skulpturer» i Kunstforbundets overlyssal samt vindussalen. For å få full uttelling av mønstringen burde man også ha lest presentasjonen av kunstnerens faglige ambisjoner og praktiske ferdigheter i Kunstnerforbundets følgeskriv. Den er en godbit av kuratorisk svada og konseptuell forvirring.

Utstillingen består av en rekke enkle former og figurer skåret ut i isoporplater. De flate formene er preparert på overflaten for at de skal få en slags betongkarakter og ellers plassert i rommet slik at de skal kunne kommunisere med hverandre. Dette presenteres som skulpturkunst med følgende kuratoriske tolkning: «Gjennom en skulpturell bearbeiding av former som befinner seg midt mellom det todimensjonale og det tredimensjonale skaper Storsveen arbeider som oppfordrer oss til å bruke hele kroppen for å se».

Tenk å bruke hele kroppen for å se. Jeg har hørt at noen folk har øyne i nakken, men ikke i hele kroppen. Det gir sikkert mange flere synsvinkler og fantasier enn et skarve binokulært blikk, men normalt ikke på et voksent nivå. En så vidtfavnende fabulering finner man stort sett bare i barnehager eller hos hjemmeboende småtroll. De kan se med hele kroppen, men denne typen imaginasjon fordamper i voksen alder, særlig også når den i kunstutdanningen skal teoretiseres og konseptualiseres til et nullpunkt av estetisk foredling.

Med dette som utgangspunkt blir det fastslått at «Storsveens praksis er en undersøkelse av det eksplosive i det som skjer mellom ideen og materialet: Hvor slutter skissen og hvor begynner verket?». Ja, det kan man lure på til øynene detter ut og ørene faller av. Hvis kunstneren ikke vet når verket begynner og skissen slutter, så vet hun vel heller ikke når skissen begynner og hvor den skal hen, i det hele tatt om det finnes noen ide annet enn vage konsepter uten regulativ styring. Hvilket blir mer enn tydelig bekreftet når vi betrakter hennes isoporobjekter.

Det er noe traurig og trist ved Elise Storsveens skulpturale ambisjoner og bedre blir det ikke når de kuratoriske fortolkningsgrepene banaliserer hele prosjektet. I et rent kunstnerisk perspektiv er Storsveens isoporskulpturer på samme nivå som samtidskunsten for øvrig. Uansett hva de skjærer ut eller koker i hop så blir sanseligheten maltraktert av ustyrlige konsepter. Og kunstnerne ser det ikke og forstår det heller ikke. For estetikken er død.

«Erfaren»

«Bok, kjøtt, metall»

«Bananstativ i oker, grønn jord og grafitt»

Kunstnerforbundet:
Elise Storsveen, skulpturer
Varer fra 11/ til 20/6 -21

Kjøp Halvor Foslis bok her!