Kultur

Kunstnerforbundet i Oslo starter utstillingssesongen med fire kunstnere plassert i hvert sitt rom. Siden rommene er i forskjellig størrelse kan det bli smått med plass for den kunstneren som får det minste. Den store overlyssalen er det største og fineste rommet å stille ut i, her kan man vise mange verker og samtidig gi publikum mulighet for å variere avstanden når det enkelte arbeidet skal beskues.

Hvorfor Kunstnerforbundet har gitt det mest attraktive rommet til en tekstilkunstner som bare viser fire arbeider, der tre av dem henger på hver sin store vegg, mens det fjerde, en glasskasse i format 50x50x50 er plassert rett på gulvet, er det all grunn til å undre seg over. Dette er sløsing med verdifull plass, for det står nemlig drøssevis av kunstnere i kø som gjerne vil stille ut i et så flott lokale, kunstnere som kan presentere langt mer interessante arbeider enn de vi nå kan betrakte.

Opphavskvinnen til glasskassen og de tre tekstilene er Ann Cathrin November Høibo, en hyppig utstiller i både små og store gallerier. Dette har ikke noe med billedvev å gjøre, selv om kunstneren har vevet sammen kokosnøttfiber, tyll, steiner og akrylstang, slik at arbeidene kan henges på vegg. Det er en uvanlig blanding av materialer som det er vanskelig å se noe poeng i. Visuelt sett er det også traurige saker, der den kunstneriske gehalten synes å ha blitt sittende fast i veven.

Hvis man tar en kikk på titlene, som ofte kan gi holdepunkter for tolkning og innsyn, stanger vi bare tankene i veggen. Alle fire arbeidene kalles «Flukt forover», som om de peker på en felles retning og tema, men når tekstilene har sitt eget uttrykk og glasskassen et helt annet, så lurer man på hvor flukten skjuler seg. Nei, titlene gir ingen mening. Da er det ikke noe annet å gjøre enn å bite i det sure eplet og lese en filosofisk tekst som ledsager de utstilte verkene. Teksten er skrevet av Sigurd Tønningen, som kaster seg ut i en teoretisk hengemyr av filosofisk svada der han finner at tekstilene handler om noe så dypsindig som forholdet mellom tilfeldighet og nødvendighet.

Her må jeg melde pass. Hvis de traurige tekstilene har så mye å by på av tilfeldigheter og nødvendigheter må det bero på eksterne forhold, at Kunstnerforbundet har vært i villrede. For dette er en helt unødvendig og bortkastet mønstring, både på uttrykksplanet og i den filosofiske utlegningen. Når kunstfolket begynner å tenke, i stedet for å skape visuell mening, så blir resultatet hjernespinn og tåkeprat.

Da er det befriende å se på de andre utstillerne, der verkene synliggjør sin egen mening, selv om de uttrykker seg høyst forskjellig. Dag Skedsmos metallrelieffer i annen etasje er skåret over en abstrakt formalistisk lest. Her er det enkle presise flater i samspill, der vinkelvariasjonen skaper en stram vekslende rytme innenfor det enkelte relieff. De er montert på veggene i en nokså monoton rekkefølge som både gir mønstringen en stilren struktur, men samtidig også svekker noe av det enkelte relieffs egenverdi. Uansett er dette en strøken, minimalistisk konstruktivisme som holder hva den lover, helt uten filosofisk tåkeprat

Marianne Hurums malerier er noe helt annet. Her er det farger, penselstrøk og fabulering, i det hele tatt en billedverden der alt kan skje, skjønt ikke alt, for kunstneren har tydeligvis ingen tematisk styring. Hun fyller sine lerreter med linjer og former, ofte tydelige figurer, men mest et billedrom fylt av buktende linjer og atmosfæriske fargeplan. Det er tidvis vakkert og lekende, men også famlende i den motiviske gestaltningen. Hurum har et godt grep om fargen, men det kunstneriske opplegget henger seg for mye opp i den dekorative flate-karakteren slik at bildene tenderer mot det tapetaktige.

Den fjerde av utstillerne er Elin Hedberg, som er mer jordnær og hverdagsorientert. Hun har fokus på enkle bruksgjenstander som krukker kanner og vaser. Her finner hun mye interessant om materialer, teknikker, form og struktur, i det hele tatt den taktile dimensjonen ved våre hverdagsobjekter. Det er ingen vidløftig vinkling på de kunstneriske aspekter, men i hennes utforming av gjenstandene handler det om å være present i prosessens sanselige stadier, enten hun skaper objekter i metall, tre eller annet materiale. Derfor preges også hennes verker av en sober følsomhet i det taktilt/visuelle registeret.

 

Kunstnerforbundet:

Ann Cathrin November Høibo, tekstiler
Dag Skedsmo, metallrelieffer
Marianne Hurum, malerier
Elin Hedberg, objekter

Varer fra 10/8 til 10/9 2017