Kultur

Da jeg på 70-tallet begynte å vise separatutstillinger, var det ikke vanlig, i alle fall ikke hos yngre kunstnere, å ledsage utstillingene med en forklarende introduksjon. Siden bildene var figurative, i en eller annen variant, og titlene gjerne anga noen holdepunkter for tilegnelsen, så var det mer enn nok informasjon for publikum. Tross alt var det betrakterens jobb å finne frem til verkets kvaliteter og kunstneriske mening.

Slik er det ikke lenger. Nå presenterer galleriene sine utstilte kunstnere med en «forklarende» info som ofte er langt mer uklar enn de utstilte verkene. Det er nok ikke så merkelig, for ikke bare samtidskunsten, men også gallerikuratorene, befinner seg i en intellektuell tåkeverden som ikke lar seg transformere til hverken menneskebilder eller menneskespråk. Normalt forventer man jo at den skriftlige informasjonen gir betrakteren innsikt i de utstilte arbeidene, men den er like hermetisk og uforståelig som kunstverkene.
Forleden var jeg innom Kunstnerforbundet, som i denne utstillingsperioden kan skilte med fire kunstnere, fordelt på to etasjer. På uttrykksplanet har de fire lite til felles, skjønt Jørgen Dobloug, Andre Tehrani og Linn Pedersen utfolder seg innenfor rammen av objekttyper som krever en høy grad av teoretisk tolkningskompetanse. Sagt på en annen måte så er deres arbeider tankestyrte formuttrykk som er mer konseptuelt ladet enn visuelt formidlende.

Jørgen Dobloug

Jørgen Doblougs utstilling er et tilbakeblikk på hans produksjon fra 60-tallet. Det er traurige saker, en type abstrakt modernisme med vekten på sjablonaktige flater i variert formasjon, som er samordnet ut fra datidens moteriktige koloritt. Håndverket er nok i orden, men det er en estetikk i overflaten, som trenger teoretisk blodoverføring for å gi kuratorisk mening.

Tehrani: (Jaune Taxi Grec/Orange Mango) 2016

Teoretisk blodoverføring må man også gi for å få kunstnerisk liv i Andre Tehranis arbeider. På uttrykksplanet er de ikke så forskjellige fra Doblougs bilder, skjønt Tehranis verker er utformet ca. 50 år senere. Selv om det er visuelt slektskap i den abstrakte formalismens enkle flate-register, skal vi merke oss at Tehranis metoder er vesensforskjellige fra den tidlige formalismen. Her er kunstneren på høyde med tidens teknologiske fremskritt, både når det gjelder materialvalg og digital fargeforståelse. Tilvirkningsprosessen er sikkert avansert, men gir ikke mer kunstnerisk uttelling enn Doblougs trivielle flatemaleri.

Linn Pedersen Sun disc, 2017

Den tredje utstilleren, Linn Pedersen, beveger seg i et fotografisk landskap med enkel, skjønt tilsiktet sjelfull tematikk. Hun er opptatt av et naturgitt landskap, men legger inn i forgrunnen på hvert foto et portrett som er visket ut. Vi kan ikke se hvem det er, bare vegetasjonen i bakgrunnen er tydelig og gjenkjennelig. Dette er dype greier, trolig en dialektikk mellom det fattbare og det gåtefulle, som krever akutt overføring av teoretiske og konseptuelle substanser. Det har visst noe med øyet og camera obscura å gjøre.

Anna Talbot, den fjerde kunstneren i kretsen, er utdannet smykkekunstner, og er mer jordnær og begripelig i sin kreativitet. Hun lager små scenarier med blomster, innsekter, fugler og andre naturelementer, som hun sammenføyer til en komposisjonell helhet. Det er noe underfundig ved disse komplekse fortellingene som inviterer både blikk og tanke til nærmere bekjentskap. De er også befriende profesjonelt utformet, så det er tydelig at kunstneren ikke bare kjenner sitt håndverk, men også vet hvordan hun skal beånde sine arbeider, uten å ty til teoretisk blodoverføring.

 

Kunstnerforbundet:
Anna Talbot, Andre Tehrani, Linn Pedersen, Jørgen Dobloug
Varer fra 16/2 – 19/3, 2017