magnus.wallin

Kunsten etter 1900 har hatt som målrettet strategi å fjerne seg fra tingenes synbare egenskaper og kvaliteter. Det kalles abstraksjon, og fremgangsmåtene er legio. En populær variant er å forvandle bildet til en monokrom flate, som er tømt for alle referanser og betydninger. Poenget er å vise at kunstens kjerne/vesen handler om noe usynlig og uutsigelig, i forhold til hvilket betrakteren kan fristilles slik at sann erkjennelse kan inntre.

Det høres flott ut, men har den ulempe at det usynlige må kompenseres med språklige og begrepsmessige forklaringer som fyller de umælende kunstobjektene med sårt tiltrengt mening. Den kunstneriske erkjennelsen kommer altså ikke fra selve verket, men ved en teoretisk blodoverføring, enten fra kunstnerens hjerne, eller fra skolerte fortolkere som det nå vrimler av i kunstlivet.
Når det gjelder blodoverføring, så er fenomenet treffende for den svenske kunstneren Magnus Wallins utstilling nå i Oslo Kunstforening. Her har kunstneren nemlig malt syv sorte, monokrome bilder iblandet blod-pulver. Ingen kan selvsagt se at vanlige pigmenter er byttet ut med blod-pulver, det er noe kunstneren har opplyst om. De sorte flatene har altså en ingrediens som umiddelbart ikke kan sanses eller forstås uten en teoretisk/abstrakt blodoverføring.

 

Det dreier sag altså om noe menneskelig og kroppslig i Wallins kreative univers. Noe som tydeliggjøres når han i en av salene har montert en rekke knokler fra en ryggsøyle, samt et par hofteskåler og noen benrester. Knoklene danner et «Smiley»-smil, som tydeligvis peker på noe vesentlig ved det menneskelige skjelettet, skjønt jeg aldri har erfart noe humoristisk ved min egen ryggsøyle. Snarere tvert imot.

ANNONSE

Nå er det ikke så lett å tolke kunstverkets intensjoner, heller ikke kunstnerens, så det hjelper med gode bruksanvisninger og teoretiske blodoverføringer. Det har tydeligvis vært til god hjelp for Oslo Kunstforening, som har juryert og godkjent dette utstillingsprosjektet. For noe år tilbake satt jeg selv i juryen for OK og vurderte søkere som ønsker utstillingsplass. Det var ikke alltid like enkelt, men vi fokusert primært på verkene og ikke hva kunstneren selv mente og tenkte.
Det eksisterte da heller ikke noe blodoverføringsprinsipp, kun verkorientert vurdering. Hva kunstneren selv følte og tenkte måtte være tilgjengelig i verket. Det abstrakte menings- universet som befant seg i hans hode, lå utenfor vårt juryområde og kunstneriske mandat. Slik er det tydeligvis ikke lenger i Oslo Kunstforening. Vurderingen av Wallins abstrakte monokromer er blitt en abstraksjon i seg selv, og fordobler på den måten både blodoverføringen og distansen til publikum.

Å lese Kunstforeningens introduksjon til Wallins «Seven Monochromes and a Smiley», som utstillingen heter, er et trinn høyere opp i abstraksjonens substansløse hjernespinn. Her kan hvem som helst få intellektuelt pustebesvær og akutt behov for realitetsjustering. For at leserne ikke helt skal miste fotfestet trekker introen opp av hatten Kazimir Malevitchs svarte kvadrat fra 1918, som et kunsthistorisk holdepunkt for at Wallins blodpulverbilder befinner seg i en bunnsolid tradisjon. Men det hjelper ikke. Tross blodpulveret er denne utstillingen det mest blodfattige jeg har vært borti.

Oslo Kunstforening:
Magnus Wallin
Monokromer og knokler
Varer fra 25/8 – 25/9, 2016

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629