Kultur

Andreas Wahl leder programmet Folkeopplysningen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

At det i dag er lett å lure folk på kunstens område er noe de fleste har erfart, enten man har besøkt et galleri eller har støtt på en offentlig utsmykning. Dette kunstneriske lurendreieriet har mange former og eksponerer seg i så vel smågallerier som prestisjefylte museer. Slik er dagens kunstliv. Hvem som helst kan stille ut et eller annet, peke på det og si det er kunst, ja så er det kunst.

Mange kunstnere, kritikere og kuratorer er tilhengere av denne definisjonsmetoden, som er helt fristilt fra gjenstandens utseende og egenart. Det er språket og påstanden som bestemmer og ikke objektet/verkets egenskaper og betydningsinnhold. All samtidskunst handler om definisjoner og å kjenne dette språkspillet. Kritikerne er de mest iherdige, deretter kommer kuratorene, galleristene og museumsfolket. Alle er de drillet i å snakke og skrive om det usynlige i verket, som de fortolker helt uavhengig av hva som er synlig.

I NRKs «Folkeopplysningen» presenterte forleden programleder Andreas Wahl en rekke problemstillinger og spørsmål om nettopp hvordan kunst blir til, men på en høyst uvanlig måte. Wahl hadde fått den fiffige ideen at han på egen hånd skulle lage noe skrot som lignet dagens kunstgjenstander og få en kjent samtidskunstner til å signere dem og stille ut skrotet som sine egne verker. Programleder Wahl ønsket å teste ut hvordan samtidskunsten blir til og på hvilken måte den får kunstnerisk status.

Kunstneren Jan Christensen, som har en viss status i kunstmiljøet, sa seg villig til å vise skrotet i et Oslo-galleri, håndsignert av ham selv. Christensen mente at hele prosjektet var et kunstverk. Han var jo kunstner med definisjonsmakt så det var enkel matematikk, for ikke å si hokuspokus, å forvandle skrotet til samtidskunst. Utstillingen gikk av stabelen med vernissage og mye aparte folk, av den sorten som er mer opptatt av å bli sett enn å se på utstillingen. Ingen ante noe om at dette var et lureopplegg i regi av NRK og at publikum ble tatt ved nesen.

Da Andreas Wahl møter Jan Christensen for første gang, stiller han kunstneren følgende spørsmål: «Er du villig til å lure publikummet ditt og selge falsk kunst?» «I og med at jeg setter navnet mitt på det, så er det min kunst.», svarer kunstneren. Enkelt og greit, men hvem har da opphavsretten og eiendomsretten til det utstilte skrotet? Ifølge programmet er det utstilte materialet en forfalskning. Det vet Jan Christensen, dermed blir kunstneren i kraft av sin signatur også ansvarlig for falskneriet. I alle fall når han påstår at det utstilte skrotet er kunst og hans kunst.

Kunstfilosofisk havner Jan Christensen her i sin egen teoretiske hengemyr. Når han insisterer på at signaturen gir ham opphavsrett, blir han kunstforfalsker. På den annen side demonstrerer han også hvor falsk kunstnernes definisjonsmakt er, enten vedkommende signerer et objekt eller bare peker på det og sier «bli kunst». Det finnes mange smarte forfalskere i samtidskunsten, men ingen så teoretisk tett i pappen og kunstnerisk ubegavet som Jan Christensen. Han bekrefter endog at han er kunstforfalsker.