Kultur

Kristina Bræin har en imponerende merittliste, både når det gjelder utdannelse og utstillinger. Hun har mønstret både i inn- og utland og representerte endog Norge på Venezia-biennalen i 2003. Nå har hun fått tildelt overlyssalen i Kunstnerforbundet, som er et ettertraktet lokale for de fleste kunstnere. Det skulle borge for kunstnerisk kvalitet og spennende verker.
Da jeg gikk inn i salen, som nærmest var tom for verker, ble jeg praiet av et svensk ektepar. De var tydelig kunstinteresserte, men undret seg over hva kunstneren hadde på hjertet. Jeg samtykket i undringen og parerte med at slik er den statsfinansierte samtidskunsten i Norge. Gå heller i private gallerier, sa jeg, der lever de av å selge kunst og må følgelig vise verker som interesserer publikum. Det er en grei måte å orientere seg på.

I det perspektiv sier det seg selv at Kristina Bræins utstilte objekter ikke egner seg for salg, heller ikke til en pasjonert gallerirunde. Hvem vil vel kjøpe en pappeske med bobleplast og plastposer? Ved siden av henger en remse gaffateip, stramt strukket fra tak til gulv og titulert «Orgelpunkt». Hva skal man si om sånt? Det enste måtte være å sitere en annen kunstkritiker som har forstand på slikt.
Her følger et sakset avsnitt fra Line Ulekleivs anmeldelse i Klassekampen: «Det tilbakeholdne formale språket er rendyrket og selvbevisst, og det synes i mindre grad å dreie seg om å forme et materiale enn å la materialet virke som hårfine inngrep i arkitekturen». Ja, den satt som et deskriptivt villskudd. I uttrykket «Det formale tilbakeholdne språket» er vi straks på sporet, for pappesken og tapen er selvsagt et kunstspråk. Egentlig er også alt her kunstspråk, selv den grønnmalte langveggen og de tilfeldig plasserte sponplatene på gulvet.

Men hvem sitt språk er det egentlig? Er det kanskje firmaets, som har produsert pappesken, plastposene, tapen og sponplatene? Vi kan tydeligvis ikke ta tingene for pålydende, i den forstand at vi bare betrakter tingenes formgitte materialitet, slik de er kjøpt i butikken. Så hvor er det tilbakeholdne kunstspråket til Kristina Bræin? Det kunstspråket som på en hårfin måte fører dialog med arkitekturen,

Ved å ha betraktet de utstilte objektene både lenge og vel, kan jeg ikke skjønne annet enn at kunstnernes tilbakeholdne formale språk bare er et juksespråk. Tingene uttrykker nemlig ikke noe som helst av kunstnerisk art. De kan heller ikke ha kostet stort å anskaffe, eller medført nevneverdig innsats for å kreeres og deretter settes på plass i galleriet. Men kunstneren har sikkert tenkt mye og da går tiden. Ikke noe rart at prisene er høye. Pappesken koster den nette sum av 20.000 kroner, mens den hengende gaffateipen kan selges etter en avtalt pris med kjøperen.

Med den typen lettvinte kreasjoner er det ikke så merkelig at Kristina Bræin har utvist høy utstillingsvirksomhet. Hvis det er kunstnerens ambisjon at hennes utvalgte objekter skal inngå i en hårfin dialog med arkitekturen, uten å bli slukt av rommet, så kan hun komme langt tettere innpå ved å bruke langhårete parykker. Her er materialiteten lett og luftig slik at det språklige helt umerkelig kommuniserer med sansene. I det perspektiv synes jeg Kristina Bræins utstilte objekter er altfor bastante og upoetiske.

Kunstnerforbundet:
Kristina Bræin, objekter i rom
Varer fra 19/10 til 19/11, 2017