Sakset/Fra hofta

Et artig portrettbilde ble forleden solgt hos Christies i New York. Tilslaget var på 432.000 dollar, egentlig ikke noe stort beløp i det internasjonale kunstmarkedet, men så var da heller ikke produsenten noen kjent kunstner. Dessuten var verket det første i sitt slag fra denne opphavsmannen, skjønt vedkommende hverken var mann eller kvinne, ei heller et biologisk vesen, men en avansert datamaskin, som et fransk kunstnerkollektiv hadde programmert til kunstnerisk innsats.

Kunstnergruppen har laget en bestemt algoritme som kan etterligne skapende prosesser, og deretter foret maskinen med 15.000 portretter fra renessansen og frem til det tjuende århundre. Det var tydeligvis nok historisk påfyll til at datamaskinintelligensen kunne skape et eget portrett. Skjønt noe portrett ble det vel ikke, for algoritmen hadde jo ikke hatt noen bestemt person å portrettere. Bildet ser riktignok ut som et menneskeportrett, men personen har ingen identitet, den er kun et ekstrakt av 15000 andre portretter, og trolig bare av mannfolk.

Selv om prosessen er særdeles intelligent og algoritmen jobber på høygir, er det vanskelig å se noen kreativitet av den menneskelige sorten. Det interessante hadde jo vært om kunstnerkollektivet heller hadde foret maskinen med 15000 fotografier av en bestemt person, og så bedt den lage et bilde av hans/hennes vesen. Det hadde selvsagt blitt en kjempejobb, og resultatet trolig helt på trynet. Mye enklere og raskere ville det ha blitt om man lot en kunstner lage portrettet.

Identitetsproblematikken er egentlig ikke så interessant ved dette dataopplegget, bortsett fra å få vite hvem kunstneren er. Normalt er det jo en kunstner, et menneske, med utdannelse og lang kunstnerpraksis, kort sagt en merittliste, som borger for at vedkommendes verker har et høyt kvalitetsnivå og dermed et potensielt salgspotensial på det internasjonale kunstmarkedet. Dette programmerte databildet har ingen slike kunstfaglige spesifikasjoner som referanseramme, heller ingen kunstnerhistorikk. Hvorfor presenteres og selges da dette objektet gjennom et så renommert og kritisk auksjonshus som Christies i New York?

Nå selger jo dette auksjonshuset litt av hvert, ikke bare kunst, men også alle typer objekter med estetisk og designmessig karakter. Men i dette tilfelle kjøres databildet frem som et unikt kunstverk verden aldri har sett maken til. Dette er ikke bare en overdrivelse, men en ren løgn, og egentlig ingen uvanlig praksis i det internasjonale kunstmarkedet når priser skal presses i været. Derfor omsettes det også jevnlig i dette markedet kunstgjenstander som er rene svindelobjekter.

Dette algoritmekonstruerte portrettbildet har også andre aspekter ved seg enn det rent kuriøse. Kunstnerkollektivet hadde også som ambisjon å vise at selv en kunstig intelligens kan være kreativ i kunstnerisk forstand, og at databildet langt på vei beviste dette. Det minner meg om en beslektet ambisjon på 50-tallet, men da handlet det ikke om kunstig intelligens, snarere om mangelen på en slik. Den gang dreide det seg om å lære sjimpansen «Kongo» å male bilder, slik menneskene/kunstnerne gjorde.
Det var atferdsforskeren og kunstneren Desmond Morris som mente at selv sjimpansene hadde såpass mentale evner at de kunne bli kunstnere. Han fikk «Kongo» til å male en drøss med bilder, ganske fargesterke og ekspressive, av kritikerne sammenlignet med Jackson Pollocks abstrakte arbeider. Første gang bildene ble vist offentlig var i Institutt for moderne kunst» i London (1957), men det ble ingen salgssuksess. Heller ikke dukket noen av dem opp på det internasjonale kunstmarkedet, skjønt maleriene så både profesjonelle og stilistisk moteriktige ut.

Amerikansk abstrakt ekspresjonisme var på den tiden toneangivende, men å bli konfrontert og sammenliknet med sjimpansekunsten var nok lite flatterende for disse kunstnerne. Det ble da heller ikke så mye apestreker etter hvert. Den begavede «Kongo» døde i 1964, og ble deretter glemt i kunstlivet. Om det går samme veien med algoritmekunsten er høyst sannsynlig. Kunstig intelligens er ikke det samme som kunstnerisk intelligens, den er forbeholdt menneskelige vesener, for hvem det å skape ikke engang er fattbart for egen tenkning.