Sakset/Fra hofta

Det var med en viss forventning jeg startet på artikkelen «Den kalde kunstkrigen» av forfatteren Torgrim Eggen i bladet KUNST. I norsk sammenheng har det vært skrevet lite om dette stoffet, om den suspekte koblingen mellom kunst og politikk i USA på 50- og 60-tallet. Eggens artikkel er informativ, men noe ensidig om CIAs forhold til den abstrakte ekspresjonismen i amerikansk kunst. Ensidig i den forstand at det ikke var CIA alene som blåste dette kunstuttrykket i været.

På den annen side finnes det også rikelig belegg for at etterretningsorganisasjonen under den kalde krigen brukte/misbrukte den abstrakte ekspresjonismen som et kulturelt våpen i kampen mot Sovjetunionen og kommunismen. Dette var en fordekt operasjon, som i det skjulte finansierte og markedsførte den abstrakte ekspresjonismen som et kunstnerisk frihetsprosjekt.

Torgrim Eggen skriver at det finnes «sikre historiske holdepunkter» for at avantgarden i USA på 50 og 60-tallet ble utsatt for et CIA-komplott. Dette har han for så vidt rett i. Ja, det finnes godt med dokumentasjon i så henseende, men også nyere forskning som viser at CIAs rolle ikke var så sentral som før antatt. Både de abstrakte ekspresjonistene selv og pågående investorer var involvert i denne kulturelle propagandakrigen. Komplottet var derfor ikke bare en ren CIA-operasjon, det ble også støttet av en sammensatt krets med høyst ulike motiver, for hvem det var maktpåliggende å utrope den abstrakte ekspresjonismen til samtidens ledende kunstuttrykk, og gjøre New York til verdens ledende kunstmetropol.

CIAs propagandakrig var altså ikke utelukkende et politisk og ideologisk prosjekt, slik Torgrim Eggen gir inntrykk av. Det finnes også «sikre historiske holdepunkter» for at komplottet var mer sammensatt. Men merkelig nok finnes det ikke noe kildemateriale eller en eneste kontrollerbar referanse i hans artikkel. Jeg har jobbet med dette stoffet siden tidlig på 90-tallet, og det forundrer meg at han ikke lar leserne få tilgang på noe av dette meget interessante referansematerialet. Mangelen på kildehenvisninger i en så omfattende og politisk ladet artikkel virker svært uheldig, i den forstand at det svekker troverdigheten i stoffets konspiratoriske tematikk. Hans presentasjon av stoffet henger derfor i løse luften.

Nå var det ikke bare den abstrakte ekspresjonismen som CIA la sine usynlige fingre på. Etterretningsorganisasjonen finansierte og infiltrerte også en rekke andre kulturelle institusjoner og aktiviteter, som ble samlet under paraplyen Congress for Culturel Freedom (Opprettet i 1950). Det var en sammenslutning av kulturpersonligheter og institusjoner fra en rekke land i Vest-Europa og USA, mange av dem også venstreorienterte, skjønt flere av dem var uvitende om hvilke politiske og økonomiske interesser som finansierte CCFs omfattende arbeid for kulturell frihet.

CCF hadde også støttespiller her i landet, både politikere, kunstnere og kulturpersonligheter. Og CIA var alltid imøtekommende, selvsagt skjult bak plettfrie fond, når det trengtes penger til akademiske seminarer og ulike kulturelle evenementer. Av de nordmenn som var særlig synlig i Congress for Culturel Freedom, kan nevnes Ap’s Håkon Lie, en ihuga antikommunist, mens de fleste andre fra norsk side var utpreget kulturkonservative. (Se F. S. Saunders bok «Who paid the Piper?»)

Mens CIAs finansiering og markedsføring av den abstrakte ekspresjonismen var et rent politisk prosjekt, tok Museum of Modern Art (MoMA) og dets støttespillere seg av det kunstfaglige i den kulturelle krigføringen. Mellom CIA og MoMa var det tette forbindelser. Flere av den faglige ledelsen var, eller hadde vært, i CIAs tjeneste, og museets styreleder var ingen ringere enn Nelson Rockefeller, en styrtrik finansmann og kunstsamler, med svært gode kontakter i CIA.

Når Eggen skriver at både CIA og MoMA satset på den venstreradikale avantgardens abstrakte ekspresjonisme for å fronte den statsdirigerte realismen i Sovjet, så er det veldokumentert i litteraturen. Poenget med å velge abstrakt ekspresjonisme, skapt av radikale kunstnere, skulle  selvsagt vise at i USA var både kunsten og kunstnerne frie. Fordi kunsten og kunstnerne var frie. fantes det følgelig ingen politisk overstyring av det kunstneriske uttrykk. Slik sett egnet den abstrakte ekspresjonen seg som et velegnet våpen i den ideologiske kampen mot den sovetiske kommunismens undertrykkelse av kunstnerne og deres kunst.

Men den abstrakte ekspresjonismen var også velegnet på en annen måte, og det lå i selve uttrykksformen. Den var nemlig klinisk renset for ideologiske og politiske betydninger. Egentlig et paradoks når man tenker på at kunstnerne var venstreradikale og i skarp opposisjon til USAs utenrikspolitikk. Men det var jo nettopp derfor, ved at kunsten var tømt for politisk mening, at  både CIA og MoMa, fant den perfekt som kunstnerisk propaganda. Offisielt ble det hevdet at fri kunst bare uttrykker kunstnerisk mening, den er i sitt vesen blottet for politisk propaganda, men samtidig ble den altså brukt som et «usynlig» ideologisk våpen i den kulturelle krigen.

At MoMa lot seg styre av CIA i denne kunstneriske propagandakrigen, er en sak for seg. Noe helt annet og mer interessant for en kunsthistoriker er de enorme investeringene som ble gjort i verker av de abstrakte ekspresjonistene. For det var ikke bare milliardærer av Nelson Rockefellers format som kjøpte abstrakt ekspresjonisme. Riktig nok var han styreformann i MoMA, og av den grunn hadde museets ve og vel for øye, men han var selvsagt også interessert i at egne kunstkjøp skulle stige i verdi.

Museet var i gjennom årene nærmest blitt et familieforetagende. Fru John D. Rockefeller opprettet MoMA allerede i 1929, og med hennes personlige nettverk og engasjement fikk kunstinstitusjonen solid finansiell støtte fra andre amerikanske familier med store formuer. Kjente familier som Whitney, Paley, Bliss, Warburg og Lewisohn støttet ikke bare MoMA med fete donasjoner, de var også lidenskapelige samlere av kunst, og ikke minst satset de etter hvert på abstrakt ekspresjonisme. Alle disse familiene, pluss Rockefellers, investerte altså betydelige summer i kunst og kunstnere som CIA og MoMA «markedsførte» i Vest-Europa og andre frie, demokratiske stater på kloden. Det er klart at dette var lukrativt for samlerne. Verdien på verkene steg jo med ekspressfart. Langt raskere enn aksjer på børsen.

Oppsummerende kan man si om den abstrakte ekspresjonismen i USA på 50 og 60-tallet, at den ikke bare var en fordekt CIA-operasjon i allianse med MoMa. Den ble også bakket opp av investorer og  pengesterke samlere med velutviklet nese for pekuniært utbytte. Deres forhold til MoMA var primært ikke politisk og ideologisk, slik som for CIA, men et økonomisk interessefellesskap som også virket i det skjulte. For både CIA og kunstsamlerne representerte MoMA den perfekte, faglige spydspissen som skulle utvikle den abstrakte ekspresjonismen til samtidens største og mest interessante kunstuttrykk. Dermed også et effektiv kulturelt våpen mot Sovjetunionens totalitære kommunistpropaganda.

I den omfattende litteraturen om kunsten i USA under den kalde krigen er de økonomiske interessene i promoteringen av abstrakt ekspresjonisme nedtonet. Fagfolk og journalister har vært fullstendig blendet av CIAs fordekte og suspekte manipuleringer. Det er høyst forståelig. Amerikanerne kommer i harnisk når det avdekkes statlige og hemmelige operasjoner av den snuskete sorten. USA er et fritt land med frie borgere, som ikke finner seg i å bli krenket av statlig selvtekt og renkespill.

Fordi mediene og den kunstfaglige ekspertisen har vært blendet av CIAs fordekte innblanding i promoteringen av den abstrakte ekspresjonismen, har en seriøs vurdering av dette kunstuttrykket kommet i bakgrunnen. Det er meget beklagelig, og den store utfordringen for fremtidens kunst- historie. Men da må man også ta med i betraktningen de økonomiske interessene som i vesentlig grad har bidratt til at den abstrakte ekspresjonismen i USA ble hausset opp som noe kunstnerisk  nytt og enestående.

Dette må i så fall bli et kunstsosiologisk prosjekt. Noe i likhet med den franske kunstsosiologen Nathalie Heinichs forskning på de siste tiårenes internasjonale kunsthandel. Gjennom sin forskning dokumenterer hun at kunstmarkedet mer og mer blir presset av pengesterke samlere og investorer som i stigende grad også dikterer hvilke kunstneriske normer som skal gjelde i det nasjonale og internasjonale kunstfeltet. I sin oppsummering peker hun på at det nå er økonomiske utbytte og ikke den kunstnerisk kvaliteten som teller.

De store økonomiske investeringene i den abstrakte ekspresjonismen i USA, kan tyde på at slike interesser har tatt mer hensyn til utbytte enn å vektlegge de kunstneriske kvalitetene. Situasjonen til den abstrakte ekspresjonismen i USA er derfor ennå uavklaret, men enn så lenge er CIA den store stygge ulven. Torgrim Eggen har holdt seg til denne versjonen, skjønt fortellingen om CIAs kyniske forhold til den abstrakte ekspresjonismen forlengst har begynt å slå sprekker.

Denne sprekkdannelsen er godt dokumenter i bøker som nå påviser at CIAs innflytelse på den abstrakte ekspresjonismen har vært ensidig og overdrevet. Det pågår da også en faglig diskusjonen om omfanget av dette politiske komplottet, skjønt det er få som betviler at CIA har hatt en skitten finger med i dette fordekte spillet. Historien om den abstrakte ekspresjonismen i USA blir neppe skrevet ferdig med det første, men for tiden er det hovedsaklig de økonomiske interessene og investeringene som har fokus.

For de som er interessert i å lese mer om CIA og den abstrakte ekspresjonismen under den kalde krigen, kan jeg anbefale følgende utvalg:

  1. Eva Cockcroft: Abstrakt Expressionism, Weapon of the Cold War. Art Forum 1974.
  2. Serge Guilbaut: How New York stole the Idea og Modern Art. Abstract Expressionism, Freedom, and the Cold War. 1983.
  3. Frances Stonor Saunders: Who paid the Piper? The CIA and the Cultural Cold War. 1999.
  4. David Cautes: The Danger Defects: The Struggle for Cultural Supremacy during the Cold War. 2003.
  5. Paul Grøtvedt: Kunsten som våpen i den kalde krigen. Aftenposten 8/2 2004
  6. Hugh Wilford: The Mighty Wurlitzer: How the CIA Played America. 2008.