Kultur

Det er interessant å se Kjell Varvins retrospektive mønstring i Tegnerforbundet. Ikke fordi hans kunstnerskap er særlig interessant, men fordi verkenes store tidsspenn speiler en kreativitet som gradvis har sporet av. De eldste arbeidene viser en kunstner som utprøver figurasjonens muligheter, noe tørr i den tegneriske formen, men åpen for den synlige verdens utfordringer. Det ga tydeligvis ikke kunstneren særlig mening, for meningen, eller det konseptuelle, i kunstverket ble etter hvert Varvins sentrale målsetning.

Utstillingen viser da også kunstnerens vei fra den synbare virkeligheten, gjennom stadier av abstraksjon, til en minimalistisk verden av enkle former og strukturer. Det er vanlig å betrakte denne minimalistiske kreativiteten som uttrykk for en dypere virkelighetsforståelse, at verket blir stadig mer kunstnerisk jo mer man forenkler og abstraherer et objekt. Ja, at den kunstneriske meningen egentlig ligger i tenkningen og det konseptuelle. På en eller annen måte må kunstneren allikevel synliggjøre den abstrakte og usynlige meningen.

Nettopp på det punkt får Varvin og hans minimalistiske abstraksjoner problemer. Hans stålstrukturer og tegneriske vandringer på billedflaten kan ikke synliggjøre noen dypere mening, og avgjort ingen spesifikke konsepter. Rette og krumme linjer som ikke beskriver noe annet enn at de er rette og krumme, selv når de danner abstrakte strukturer i rom eller danderes på billedflaten i et vilkårlig samspill, sier ikke noe mer enn det vi ser på overflaten: null og niks av dypere mening.

Her handler det ikke om mangel på kunstnerisk engasjement. Det har Varvin til overmål, men han mangler forståelse av kunstens kommunikative funksjon. Gjennom hele historien har kunstnerne lagt vekt på at verkets innhold/mening skal formidles. Derfor sier vi også at kunsten er et billedspråk som formidler visuell mening. Det finnes mange uttrykksformer i kunsten, men ikke alle er kunstnerisk betydningsbærende. De er heller ikke ment slik, fordi de har bare et dekorativt siktemål, som f.eks. å pryde en overflate.

Selvsagt kan også et kunstverk ha en vakker overflate, men i så fall inngår den i en mer meningsbasert kommunikasjon som ikke abstraherer, men konkretiserer på billedspråkets premisser. Rene abstraksjoner i minimalistisk tapning forteller oss bare at noen kunstnere driver med slikt, men ikke hva de formidler. Derfor må de også forklare i hytt og pine hvor dyp og interessant denne kunsten er. Kjell Varvin er særlig iherdig i så henseende, uten at det hjelper det spøtt. Det er jo ikke ordene som skal åpne kunstverket, det må bildet eller skulpturen gjøre selv, ellers havner man i en tilstand av kunstnerisk autisme. Minner meg om noen kloke ord fra en av mine lærere på Kunstakademiet: «Tenk ikke, det bare forvirrer».

Cadiz, 1975-76

Cruise, 1975-76

Phyros I, 1985

Zeiger, 1993

Tegnerforbundet:
Kjell Varvin, «No measure No limit»
Varer fra 14/2 til 17/3, 2019