Fremragende grafiker med tvisynt tematikk

«Løve og løvinne», 1972

Bjørn Ransves store mønstring på Haugar i Tønsberg er en oppsummering av hans 60-årige virke som grafiker. I løpet av det samme antall år har han også skapt et imponerende antall interessante malerier og utsøkte tegninger. Produktiviteten og kvaliteten har vært uvanlig høy, og selve formutviklingen av like uvanlig karakter. Som om han gjennomfører den modernistiske formoppløsningen i en historisk kortversjon: fra en stilsikker klassisk figurasjon til en nonfigurativ billedoppfatning i fri dressur.

Dette er hva vi har sett gjennom de mange utstillinger Ransve har presentert i det offentlige rom, mens den figurative formgleden og gløden i alle år har vært dyrket som en slags ideskapende billedpraksis. Det gir oss et inntrykk av at billedkunstneren Bjørn Ransve er en stilistisk hybrid, en krysning av nonfigurativ modernisme og figurativ klassisisme. Betrakter man hans produksjon ut fra en stilistisk tolkningstradisjon der kunstuttrykkene utvikler og avløser hverandre som i en estetisk evolusjon, er kunsthybriden Bjørn Ransve litt av en gåte.

Ransves tegneriske begavelse er enestående i norsk kunstliv. Så også hans billedskapende produktivitet. Det finnes tre tykke bokutgivelser fra et velrenommert tysk forlag (Arnoldsche Art Publishers) som gir en meget omfattende dokumentasjon av hans maleri, grafikk og tegninger. De tre bøkene utkom med ulike mellomrom for rundt 10 til 15 år siden, noe som forteller oss at kunstneren i de senere år har hatt god tid til å utvide sin verkportefølje. Hans utstilling nå i Haugar Kunstmuseum vitner også om en omfattende mengde grafiske trykk, hele 391 arbeider er spredd over alle rom i to hele etasjer.

Mønstringen er ordnet kronologisk, det er også katalogens hovedtekst, mens det valgte billedmaterialet i boken virker vilkårlig sammensatt. Her savner jeg en rekke grafiske trykk fra Ransves ulike utstillinger, slik at katalogen speiler noe mer av mønstringens visuelle fylde og tematiske rikdom. Katalogens tittel «State of the Art», den fronter også utstillingen, er ganske pompøs og lanseringskåt, som om denne mønstringen markerer rikets tilstand for norsk kunst.

Bjørn Ransves kunstneriske formvariasjon og veksling mellom ulike visuelle strategier er en vrien nøtt å knekke. Hvordan skal man forklare forbindelsen mellom hans utsøkt klassiske figurtegninger og en helt nonfigurativ billedpraksis? Det førstnevnte ladet med sanselig og tematisk mening, det sistnevnte en abstrakt konfigurasjon uten romstruktur og på flatens premisser. Enkelte mener at det nonfigurative motivet er en abstrakt forenkling eller intellektuell fortetning av en virkelig figur, altså at abstraksjon og figurasjon på bildets nivå bare uttrykker ulike aspekter ved et sanset objekt.

Stilhistorisk er denne vekslingen i formuttrykk nærmest selvmotsigende i en autentisk kunstnerkarriere. Man velger seg gjerne et personlig formuttrykk, enten det er figurativt eller nonfigurativ, og kjører opplegget helt til livsløpet er slutt. Bjørn Ransve har ikke fulgt dette ensporede løpet. I stedet har han utvidet kunstblikket til en målrettet veksling mellom rom og flate, der særlig sistnevnte billedtype eksellerer i alle slage varianter av nonfigurative formuttrykk. Her får man inntrykk av at han subtilt repeterer og presiserer ulike posisjoner i det modernistiske flate-prosjektet.

Etter mitt skjønn er ikke denne nonfigurative billedtypen det mest interessante ved Ransves kunstneriske produksjon. I alle fall ikke uten å se den i forhold til hans figurative arbeider der sansningens fylde og nærvær legger de visuelle premissene for alle hans formale abstraksjoner. «Sansningen er avstandsløs og allestedsnærværende», hevder den danske filosofen og teologen Knud E. Løgstrup. Den er universets måte å uttrykke seg på, slik at subjektets fornuft kan ordne verdens inventar etter sitt behov: På kunstens område at tenkningen stadig pendler mellom sansningens fylde og konseptuelle skjemaer.

Billedkunsten har til alle tider vært sterkt bundet til sansningen, ikke bare ved det å se og synliggjøre verden, men også for å fylle bildet med en mening som ikke er synbar. På en måte er kunstbildet et paradoks, det består både av en synlig og usynlig dimensjon, som kunstnerisk kan tematiseres på mange måter, helt ned til det monokrome lerret. Bjørn Ransves billedverden er usedvanlig variert, men ut fra et snevert perspektiv der hverken det mytiske eller rasjonelle viser tegn til forsoning eller formal fornyelse.

Med tanke på Ransves kunstneriske utvikling og profesjonelle status i norsk kunstliv er det merkelig at han ikke har fått et internasjonalt gjennombrudd. Til tross for tre imponerende og tungtveiende bokutgivelser på at tysk prestisjeforlag befinner kunstneren seg fortsatt i hjemlige farvann, inklusiv nabolandene. Det er et eller annet som butter imot. Mulig han er for begavet og for lite nasjonal. Etter at Dronning Sonja nå åpnet utstillingen på Haugar, kan det dukke opp nye muligheter. Det fortjener Bjørn Ransve.