image

La det være sagt med en gang: Trondheimskunstneren Håkon Gullvåg er et uomtvistelig malertalent, et oppkomme av fargesprakende prakt i alle regnbuens grunntoner og nyanser. Man blir nærmest blendet av den rene og lyssterke koloritten, som på en nokså monoton måte gjentas i bilde etter bilde, og uavhengig av de skiftende temaer han iscenesetter. Akkurat på det punkt blir jeg betenkt, for de ulike motivenes mening kan jo ikke i hvert enkelt tilfelle generere den samme fargebruken.

Dette inntrykket blir mer og mer påtrengende etter hvert som jeg gjennomgår alle de tre mønstringene Gullvåg nå viser i Sarpsborgregionen. I forbindelse med byens 1000-årsjubileum og feiringen av Olav den hellige som grunnlegger, blir kunstnerens verker brukt som et viktig innslag i byens markering av Olavsdagene. Det er ikke noe dårlig valg, tvert imot. Gullvåg er en sentral samtidskunstner, til tross for at han er en figurativ maler, og populær hos publikum. Akkurat det faller nok ikke i god jord hos den politisk korrekte kultureliten.

På den annen side er Gullvåg en samfunnsengasjert kunstner som har gått sine egne veier og valgt sin egen motivkrets, på tvers av tidsånd og kunstpolitiske krav. Fra 1995 har han jobbet med kirkekunst, noe som resulterte i en altertavle til Seegård kirke og senere en bispekåpe til Nidarosbispen, samt kirketekstiler og andre altertavler. Hans malerier nå i Sarpsborg kirke kretser om hendelser fra Det gamle og Det nye testamente, så Gullvåg er på ingen måte fremmed for den kristne tro og de kirkelige tradisjoner.

ANNONSE

I Hafslund Hovedgårds ærverdige lokaler presenterer Gullvåg en helt annen tematikk, nærmest en nytolkning av kjente, kunsthistoriske motiver. Hovedgårdens historie innbyr nok til en slik vinkling. Den ble bygget på midten av 1700-tallet, etter tidens arkitektoniske idealer. Historien sitter altså i veggene og innbyr til fortidsvandring og kunstnerisk beretning, noe Gullvåg gjør med bravur og stor maleglede. Den kunstneriske vinklingen handler om parafrasering av kjente og berømte portretter fra kunstens historie. Overskriften for dette store utvalget er «Lek med historiens ekko», en spesifisering som røper kunstnerens uhøytidelige forhold til portrett-tradisjonen.
At Gullvåg parafraserer kunsthistoriens mesterlige portretter, og anser det for å være en estetisk lekende metode, virker litt merkelig, for ikke å si overfladisk. Noe som forsterkes av det å betrakte dem som historiske ekkoer. Ingen av de originale portrettene kan sies å ha noen ekko-status, fortsatt har de nemlig autentisiteten og auraen i behold. Derimot kan man karakterisere Gullvågs egne parafraseringer som ekkoer, og dermed få det inntrykk at han forholder seg til kunstens historie på en noe lettvint og useriøs måte.

I det perspektiv er jeg heller ikke så komfortabel med hans malerier i Sarpsborg kirke, der han presenterer sine motiviske tolkninger av beretninger fra Det gamle og Det nye testamente. Til tross for den langt mer seriøse og trosbaserte tematikk fortsetter Gullvåg sin lekende parafrasering på billedflaten. Her er det ingen endring i fargebruk eller formgivning, følgelig heller ikke noen forskjell i skildringer av Nattverden eller utspjåkede adelsdamer fra 1700-tallet. Alt er malt og formgitt over samme lest, som om meningsdimensjonen i et religiøst tema ikke er vesensforskjellig fra et verdslig/sekulært et.

image

Håkon Gullvåg Nattverd

Det tredje utstillingsstedet er Solli Brug, noen kilometer utenfor bykjernen i retning Moss. Her mønstrer Gullvåg en omfattende mengde malerier og grafikk som ikke har noe tematisk tyngdepunkt, skjønt fargebruken og formgivningen følger den samme lekende malen. Variasjonen i motiver virker her noe mer oppkvikkende, selv om den koloristiske prakten etter hvert sliter på synsnervene. Da er det bare å ta en pause i kafeen eller vandre i det vakre parkområdet og glede seg over de velstelte bygningene på stedet. Solli Brug er en fantastisk kulturinstitusjon, privat eid og drevet av den driftige Dørje-familien. Når så pausen er til ende, kan man surfe videre i Gullvågs estetiserte tematikk.
For uansett hvilket motiv Gullvåg maler, så får det alltid lik behandling. Det synes primært å dreie seg om en konsekvent overflatebehandling, og ingen innlevelse i de spesifikke betydninger som motivene i dypere forstand er bærere av. Etter mitt skjønn er Håkon Gullvåg en mester i malerisk estetisering, han er en fargerik forfører i «det vesentlig overfladiske», slik det heter i den postmoderne tenkningen om vår meningstomme virkelighet. Det er trolig også derfor Gullvåg har en så enorm produksjon, han beveger seg aldri i dybden av motivet, det som har med tingens vesen og essens å gjøre.

På en ganske presis måte er Gullvåg en postmodernistisk kunstner som produserer såkalte simulacrum, gjøglebilder. Det rimer godt med hans lekende forhold til det kunstneriske, hvor det sanselig pirrende i fargebruken har forrang i forhold til det beåndede innhold. På det plan er det ingen i samtidskunsten her hjemme som kan konkurrere med ham, hverken i produktivitet eller i koloristisk begavelse. Men verkene er uansett overfladiske.

Hafslund hovedgård

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629