Kultur

Do Not Go Gentle VI, 2008. Fra Britannia Hotel Samling. Foto: Egil Rein

Den store retrospektive mønstringen av Håkon Blekens billedkunst, som nå vises på Henie Onstads Kunstsenter, vitner om en kunstner med motivisk spennvidde og malerisk engasjement. Tilbakeblikket på hans produksjon strekker seg da også over et uvanlig langt tidsrom, fra 1948 til 2018, hvilket innebærer hele 70 år med skapende virksomhet.

En ting er det at Bleken langt fra har ligget på latsiden i disse årene, noe helt annet at han heller ikke har stått på stedet hvil som kunstner.

Det lange tidsspennet viser da også at Håkon Bleken opp gjennom årene har tatt stadig nye kunstnerisk grep. Mest radikalt var nok opprøret mot og bruddet med ungdomsårenes innlærte figurasjon og fargeoppfatning, hos Bleken en uttynnet variant av fresco-brødrenes form-forståelse og sosialdemokratiske kunstsyn. Det var nok ikke mye å satse på for en ung og ambisiøs kunstner, som ut på 60-tallet hadde fått ferten av det nonfigurative maleriets friere uttrykksmuligheter. På den tiden hadde modernismen også fått et solid fotfeste i norsk kunst, med Inger Sitter og Jacob Weidemann som kunståndens fremste fanebærere.

I det elitesjiktet kom aldri Håkon Bleken, han hanglet videre på sidelinjen uten å få noe skikkelig dreis på talentet, skjønt han i alle år har vært en meget produktiv kunstner og utstiller. Nå i perspektiv ser vi at det ikke har vært noen rød tråd i hans maleriske prosjekt. Bleken prøver seg på den ene og andre måten, og dropper etter hvert det rent nonfigurative formuttrykk for å gi maleriet en antydende, figurativ meningsdimensjon. Men i den figurative bransjen var det mange yngre kunstnere om beinet, fra ny-romantikere og politiske propaganda- kunstnere til engelsk ny-figurasjon og «heftige malerei» i tysk tapning.

Etter hvert kom også kunstnere fra den italienske transavantgarden på banen, slik at det var vanskelig for en søkende kunstner i denne antimodernistiske heksegryten å finne et slags figurativt fotfeste. Da var det ikke annet å gjøre enn å male i vei, selv om resultatet ikke alltid ble så originalt og selvstendig. Håkon Bleken har hatt mye på hjertet og et stort malerbehov. Han tar opp og skildrer vanskelige og sårbare sider ved det å være menneske, lidende mennesker og døende mennesker, enten som individer eller i kollektive krigshandlinger.

Bleken har alltid vært samfunnsengasjert og opptatt av de store spørsmål i livet, og selvsagt aldri vært redd for å tematisere dem i en malerisk form. Det får briste eller bære, kunstneren i ham forlanger at han maler det han føler og tenker. Nå i ettertid, med et stort antall arbeider kronologisk organisert, ser vi også de kunstneriske svakhetene i hans billed- produksjon. Etter mitt skjønn er han svakest i fargebruk og formgiving. Hva sistnevnte særlig angår, så havner han som regel opp i en vag og antydende figurasjon, der kroppene nærmest ser ut til å være pakket inn i et vilkårlig farget papir.

Denne fremgangsmåten er overfladisk og lettvint, som om det enkelte bilde bare er en skisse til et mer gjennomarbeidet verk. Dette skissepreget hefter ved de fleste av Blekens malerier. I en viss forstand er det effektfullt, men bildene mangler dermed en dybde som står i forhold til de seriøse temaene han han tar opp. På den annen side kan dette skissepreget i enkelte arbeider få en selvstendig og autonom tyngde. Det gjelder en del store malerier fra annen halvdel av 2000-tallet, som er monumentale og dristige i fargen.

Da er Håkon Bleken nærmere 80 år, en høy alder for et så vitalt kunstnerisk utspill. Her er det mye glød og kunstnerisk temperament, og ikke minst et sterkt malerisk engasjement. Denne fargeintensiteten sprer seg videre til mange av de senere arbeidene, som om kunstneren har oppdaget at regnbuen og livet selv har andre farger enn den blå og dystre koloritten. Kanskje Håkon Bleken endelig har funnet en mer autentisk og farbar vei i maleriet. Alderen burde ikke være noen hindring i dag. Tizian malte noen av sine beste bilder etter å ha passert de 90.

 

Henie Onstad Kunstsenter:
«HÅKON BLEKEN – DO NOT GO GENTLE», retrospektiv malerimønstring
Varer fra 9/11 2018 til 24/2 2019