Håkon Bleken er en samfunnsengasjert kunstner, som i en alder av 87 år fortsatt er oppegående og produktiv. Denne høsten banker han til med en dobbeltutstilling i Galleri Brandstrup på Tjuvholmen i Oslo. Mengden bilder var så stor at galleriet måtte leie ekstra lokaler i nabolaget for å få plass. Det skorter altså ikke på krefter og malerlyst når det tilårskomne kunstorakelet skal vise hva han visuelt duger til, tenker på og mener noe om.

image

Bilde Båt og to hoder (2016)

Det er en imponerende mønstring, mest på grunn av mengden bilder, i mindre grad den motiviske og maleriske gehalten. Det er noe monotont og trettende over Blekens formuttrykk, som om billeddannelsen er styrt av et innøvd skjema. I hvert enkelt bilde er det ansatser til figurasjon og mening, men dette mimetiske utgangspunktet følges aldri opp, i stedet brytes det ned og maskeres ved hjelp av komposisjonelle linjer, fordeling av flater og koloristiske aksenter.
Det synes som om kunstneren er engstelig for å si for mye og være for tydelig. Til mediene er han derimot langt mer klargjørende og poengtert. Her snakker han åpent om det meste, om livet og om døden, så også om vaklingen mellom visuell klarhet og uklarhet, at det er en bevisst strategi som går ut på å kombinere figurative og nonfigurative billedelementer. Men hvorfor i alle dager kjøre et sånt bastardløp, som hverken er fugl eller fisk, bare en billeddannelse etter skjemaet: ikke for mye av ditt og ikke for mye av datt. Det er en slags negativ kreativitet som uten tvil harmonerer godt med det kunstpolitisk korrekte.

Nå har jeg aldri vært noen beundrer av Håkon Blekens kunst. I alle år har han laget bilder etter samme stuerene oppskrift, litt av det figurative og litt av det nonfigurative. Alle får litt, og ingen blir støtt. Det har vært en trygg fremgangsmåte, som nå også ser ut til å gi ham et lukrativt utbytte. Det er ham vel unt. Bleken er en kunstner som har slitt og strevet gjennom et langt kunstnerliv, og klart å leve av sin billedproduksjon. Det er respektabelt.
Derimot trenger man ikke å opphøye hans bilder til noe unikt og enestående i norsk kunst. Det er greie bilder til husbruk, men ingen radikal utfordring. Det som nå fanget min interesse for denne omfattende mønstringen var dødsproblematikken. Hovedmengden av Blekens malerier handler nemlig om Dødens øy, et velkjent motiv i kunsthistorien fra 1880-tallet, malt og udødeliggjort av den sveitsiske kunstneren Arnold Böcklin. Det finnes fem versjoner av «Dødens øy», som alle kan sies å uttrykke den symbolistiske tidsånden på en stemningsfull og fascinerende måte.

ANNONSE

image

Bilde: Aftensang 2016

Håkon Blekens tematisering av Dødens øy er på ingen måte symbolistisk, heller ikke realistisk. Selv om han visstnok ikke er blitt inspirert av Böcklins motiver, bare av titlene, lurer man allikevel på hvor Bleken har inkorporert dødselementet i sin billedserie. Vi ser jo nå og da at det befinner seg en øy-formasjon inne i den formale og koloristiske komposisjonen, og at det slik kan minne om Böcklins motiv, men selve dødsdimensjonen har forduftet. Trolig forsvunnet, eller skjult, inne i en personlig fundert formalisme som ikke skal støte noen.
For døden er jo ikke noe lystig og livlig tema, men den er interessant. Særlig om man kan knytte egne motiver til en historisk berømt kunstner. I dagens kunst er dette en utbredt tendens og yndet fremgangsmåte. Kan man koble sine arbeider til historiske forbilder med høy prestisje, blir man oppvurdert av kritikere, gallerister og kjøpesterke kunder. Koblingen til fortidens kunstnere tyder ikke bare på innsikt i kunsthistorien, men også en dypere forståelse av tradisjonsbundne uttrykksformer.

En slik tankegang sitter fastgrodd i ryggsøylen på mange av våre samtidskunstnere, selv om det de lager er blottet for slik innsikt og slike tradisjoner. Jeg betviler ikke Håkon Blekens kunstneriske innsikt og tradisjonsbevissthet, men den synes i beskjeden grad å være implementert i hans egen billedverden. Det holder jo ikke bare å la seg inspirere av tittelen på et maleri fra 1880-årene. Tittelen «Dødens øy» kan være både pirrende og insisterende, men jeg savner det språklige tyngdepunktet i tittelen, nemlig dødsdimensjonen. Arnold Böcklin ville nok ha sett på Blekens maleriske tematiseringer av «Dødens øy» som forflatet billedretorikk. Det er jeg faktisk enig i.

Galleri Brandstrup Oslo:
Håkon Bleken, malerier
Varer fra 7/9 – 9/10 -2016

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629