Kultur

Meditation (1917)

Det er ikke uvanlig at enkelte betydelige kunstnere blir borte i historiens tåkehav, særlig de kvinnelige. Den tyske kunstneren Gabriele Münter (1877-1962) forsvant tidlig fra det toneangivende kunstfeltet. Hun var talentfull og tidsriktig på begynnelsen av 1900-tallet, men etter første verdenskrig bleknet hennes stjernestatus. Hun fulgte ikke opp de radikale, formalistiske impulsene som datidens avantgarde krevde av en nyskapende kunstner, men fortsatte å male bilder i en figurativ og fargesterk ekspresjonisme helt frem til 50-tallet.

Dette kunstnerskapet er nå i løpet av sommeren blitt belyst gjennom en stor mønstring på Louisiana Museum For Moderne Kunst i Danmark. Det er en retrospektiv utstilling som viser et bredt utvalg av kunstnerens arbeider over et tidsrom på 60 år. Til sammen dreier det seg om 150 arbeider som tematisk omfatter portretter, interiører og landskaper, heri inkludert en rekke fotografier kunstneren har knipset på mange av sine reiser. Med et så omfattende billedmateriale får vi et godt innblikk i Gabriele Münters kunstneriske ambisjoner og utvikling, særlig hva angår hennes anstrengte forhold til samspillet mellom farge og form.

Trolig på grunn av dette uavklarte og uforløste forholdet ble hun på en måte kunstnerisk akterutseilt, mens nære kolleger dro videre inn i den totale abstraksjon. Men før den tid var hun meget aktiv i Münchens kunstliv. Sammen med de russiske kunstnerne Vassilij Kandinskij og Alexej von Jawlensky stiftet hun i 1909 Neue Künstlervereinigung. Alle tre sto også sentralt i den Münchenbaserte kunstnergruppen Der Blaue Reiter, der de manifesterte seg som markante skikkelser i tidens ekspresjonistiske bevegelse. Kandinskij var opprinnelig Gabrieles lærer og veileder, men etter hvert ble relasjonen mer intim. Med to selvbevisste kunstnere sammen i sengehalmen gikk naturligvis forholdet over styr. Kandinskij reiste tilbake til Russland.

Jawlensky and Werefkin (1908)

Gabriele Münter var også en reiselysten kunstner, og oppholdt seg ofte lenge på de stedene hun besøkte, enten det var i USA, en rekke land på kontinentet eller i Skandinavia. Hun har malt bilder både fra Norge, Sverige og Danmark, hovedsakelig landskaper. Uansett tid og sted holder hun trofast på sin enkle, fargesterke ekspresjonisme. Det mest iøynefallende ved hennes motiver er enkelhet i form og intensitet i farge. Ja, ofte er formen så enkel at den nærmer seg det banale, i slik tilfeller presses da også fargen til størst mulig intensitet. For i følge kunstneren er det i fargen at følelsene kommer best og sterkest til uttrykk.

Nettopp i denne betoningen av fargens uttrykkskarakter finner vi egenarten i den tyske ekspresjonismen på tidlig 1900-tall. Fargesterke er også franske kunstnere på den tiden, men de er mer formstrukturerte, i en viss forstand mer intellektuelle og analytiske. Trolig på grunn av den sterke innflytelsen Paul Cezanne har hatt på fransk kunst, ikke minst når det gjelder Henri Matisse og hans dekorative billedbygging. Akkurat denne strømningen har også hatt stor betydning for en rekke norske kunstnere i mellomkrigstiden og årene etter annen verdenskrig.

Man kan si at i den tyske ekspresjonismen, med kunstnere som Gabriele Münter, Alexis von Jawlensky og Franz Marc, skapte ut fra et bredt og dypt register av følelser. Bildets virke- midler ble nærmest diktert av en indre emosjonell dynamikk der kun fargen skulle formidle bildets mening. I dette fargedrivet kom tingenes form i annen rekke, noe som etter mitt skjønn svekket maleriets visuelle potensiale. De tre kunstnerne var mestere i en fargesterk og vel- klingende koloritt som gikk rett inn i følelseslivet, mens den forenklede formgivingen ofte tenderte mot det banale og naive.


Landschaft mit Sonnenblumen (1910)
Hos Gabriele Münter er denne formens naivitet et tilstrebet særtrekk. Selv om hun gjennom hele sitt skapende liv var en figurativ kunstner måtte hun alltid presse formen i en naiv og nærmest barnslig retning, som om fargens emosjonelle styrke på det vis blir løftet opp på et høyere kunstnerisk nivå. På estetikkens nivå kan man si at hun opphøyet fargen til kunstens egentlige uttrykksbærer. I så henseende oppnådde hun en uvanlig fargeintensitet og sanselighet, kort sagt en forførerisk skjønnhet i mange av sine bilder.

Nå er det vanskelig ut fra billedmaterialet å fastslå om Gabriele Münters persepsjon og virkelighetserfaring bare besto av følelser og kvinnelig intuisjon. Til det virker hennes nokså iøynefallende formforenkling altfor tilstrebet naiv og analytisk, som om følsomheten har hatt baktanker. Akkurat dette trekket er en utbredt strategi blant ekspresjonistiske kunstnere, enten de er figurative eller abstrakte. Det minner meg faktisk om noe den danske filosofen Søren Kierkegaard en gang skrev at «utropere av inderlighet er severdige dyr».

Denne karakteristikken er nok mer treffende for de abstrakte ekspresjonistene, enn en figurativ maler som Gabriele Münter. Selv om fargebruken er frisk og følsom er hun en lavmælt kunstner. Hun er ambisiøs og selvbevisst nok, men ingen brautende modernist. Vi kan også se at hun nå og da utprøver litt andre maleriske vinklinger, men er allikevel trofast mot sine kunstneriske grunnprinsipper. Trolig er det også derfor hun fikk et glemselens slør over sin produksjon. På flere måter er utstillingen avklarende og rik på maleriske kvaliteter, samtidig som den utdyper en kunsthistorisk tradisjon. Slik sett er det en viktig mønstring, selv om kunstnerens særpreg og originalitet er noe overvurdert.

Louisiana Museum For Moderne Kunst:
Gabriele Münter, malerier, fotografier
Varer fra 3/5 til 19/8, 2018