Kultur

I over hundre år har billedkunstnerne stått på barrikadene for å bekjempe borgerlige tradisjoner og religiøse verdier. Engasjementet var stort sett begrunnet i radikale, politiske ideer, som proklamerte frihet og fremskritt. Men det var en frihet på progressive premisser og ut fra en politisk strategi som fastslo at tradisjonsbasert kunst ikke var ønskelig. Frihet var her ensbetydende med fortidsbrudd og nesegrus beundring for det nye.

Helt fra modernismens begynnelse var kunstens frihet et politisk prosjekt for venstresiden. Politiseringen er nå blitt en normaltilstand der kunstens primære målsetning er å være sosialt engasjert og samfunnskritisk. Men den må ha riktig politisk vinkling. Det er nærmest umulig å forestille seg en konservativ kunstner med en konservativ politikk på paletten. I alle fall her hjemme. Hvis så skulle skje, ville vedkommende bli dømt nord og ned.

I USA derimot, er det rom for alle kunstneriske uttrykksformer. En kunstner som Jon Mc Naughton ville selvsagt aldri blitt tolerert i det sosialdemokratiske og antitradisjonalistiske Norge. At han maler i klassisk figurativ stil er ille nok, og i tillegg har et religiøst og politisk konservativt perspektiv på verden og virkeligheten, ville umiddelbart gitt ham bunnscore i norsk kunstliv. Her er det ikke plass for hverken kristen ortodoksi eller konservativ ideologi, og avgjort ikke i en så sammenstøpt legering som hos McNaughton.

Men i USA er Jon McNaughton enormt populær. Han er en sterkt troende mormon og dypt forankret i amerikansk konservatisme. Han ble født i Mesa, Arizona, men da han var 14 år flyttet familien i Utah, der han mottok de viktigste religiøse, poltiske og kunstneriske impulsene. I forbindelse med kunstutdanningen studerte han de gamle mestere og ellers drev nærstudier av naturen. Som landskapsmaler fulgte han i tradisjonen fra Barbizon-skolens dempede, senromantiske naturskildringer, ofte med et diskret religiøst overlys.

Innenfor denne motivtypen var det lite med politisk engasjement og konservative vinklinger, men repertoaret utvider seg etter hvert. I et intervju sier han: «Jeg begynte å male patriotisk kunst fordi det tillater meg å uttrykke mine frustrasjoner på måter jeg ikke kan gjøre med ord.». Når man ser på McNaughtons visuelle patriotisme så er det ingen tvil om at hans frustrasjoner må ha vært sterke. Han legger da heller ikke fingrene imellom når han skildrer amerikanske presidenter og andre maktmennesker som handler på tvers av konstitusjonen og folkets interesser.

jon-mcnaughtonobama-portrait

«Obama Foreign Policy

I den senere tid er det særlig president Barack Obama som har fått gjennomgå. To av de mest utfordrende maleriene i så henseende er der hvor Obama enten tråkker på grunnloven eller setter fyr på den. Men selve paradeverket er maleriet «En nasjon under Gud». I dette monumentale bildet har McNaughton på en storslagen måte fusjonert sitt politiske grunn- syn og sin kristne tro. Men det er også en fortelling om amerikansk historie og dens sentrale aktører.

one-nation-under-god-john-mcnaughton

Ja, det er sjelden å få servert en så anskuelig fremstilling av en nasjons religiøse og historiske fundament. Jesus, Guds sønn, er den sentrale figuren i bildet, mens det myldrer av kjente og ukjente personer omkring. I bakgrunnen ser vi Kongressbygningen, Høyesterett og det amerikanske flagget. Blant de mest kjente personene finner vi selvfølgelig George Washington, Benjamin Franklin og Paul Revere. Vi skal også merke oss Dolly Madison, presidentfruen, som var den første i funksjonen som nasjonens førstedame.

Men selve kjernen i kunstnerens budskap ligger i Sønnens handling, der han holder frem Grunnloven med høyre hånd, mens han peker på den med sin venstre. Her er man ikke i tvil om hvem som begrunner og leder nasjonen. Det er hverken politikere eller presidenter, men en himmelsk guddom som har gitt sin inkarnerte sønn oppgaven med å lede Amerika på rett vei. Bildet ble malt i 2009 og vakte stor beundring i konservative kretser, i ettertid har det også fungert som et ikon for ektefølt patriotisme, skjønt kunstkritikerne ikke akkurat la seg langflate.

Med en slik vinkling mot religiøs og politisk patriotisme i det kunstneriske uttrykk har ikke Jon McNaughton gjort det lett for seg. Selv i USA, som har et langt mer mangfoldig kunstliv enn her hjemme, virker det støtende med en så tett kobling mellom politikk og religion i det kunstneriske uttrykk. Det smaker for mye av propaganda, uansett hvor profesjonelt kunstneren har utformet maleriet. Slik tenker vi i forlengelsen av modernismens estetiske paradigme, som hevder at kunsten skal være ren, uten innblanding av hverken poltikk eller religion.

Men modernismen er ingen tidløs estetisk strategi, den var et tidsbetinget opprør mot politisk og kunstnerisk makt og tradisjonsdyrkelse, som aldri ble kvitt den politiske overstyringen. Tvert imot ble den implementert i den kunstneriske kreativiteten som en norm for permanent brudd med det bestående. Ved at kunstneren konsekvent fulgte bruddprinsippet, kunne man også avgjøre om verket var nyskapende. Opplegget var enkelt og politisk stuerent, men hadde den uheldige effekt at kunsten ikke lenger kunne ha et politisk innhold. Det ville bryte med formens bruddprinsipp.
På den måten ble kunsten fanget i en formalistisk tvangstrøye, som riktignok hadde politisk legitimitet, men allikevel hindret kunstnere i å skildre politiske og religiøse temaer på billed- kunstens premisser. Under studietiden ble McNaugthon stadig konfrontert med denne kunstpolitiske formalismen, og skiftet undervisningssted. Fra da av gikk han sin egen vei, som muliggjorde en friere og mer autentisk skildring av de politiske og religiøse temaer han balet med. Dermed tonet han også flagg, og ble en markant målbærer for ur-amerikanske verdier.

Det kan være interessant å se Jon McNaugthons billedverden i lys av fjorårets presidentvalg og betrakte de folkelige holdninger som skulle bli utslagsgivende for valgresultatet. Hvorvidt McNaugthons bilder har betydd noe i den sammenheng, er usikkert, men kunstneren har i alle fall maktet å synliggjøre den religiøse usikkerhet og politiske uro som i lengre tid har plaget befolkningen. Løsningen for ham var patriotisme og gudstro i malerisk tapning, en oppskrift som raskt ga kunstneren merkelappen Tea Party-bevegelsens maler.