Kultur

Selvportrett, 1865

Blaafarveværket på Åmot i Modum er en imponerende kunst- og kulturhistorisk institusjon. Jevnlig har de hentet frem skandinaviske gullalder-malere, men også glemte kunstnere og deres verker og viser oss kunstneriske uttrykk og tradisjoner som av ulike grunner ble utdatert i sin samtid. Den siste i rekken er Mathilde Dietrichson (1837-1921), Norges første kvinnelige kunstner med akademisk skolering. Bare det var et minus blant datidens kunstnere og kulturfolk. Kvinnelige kunstnere var nærmest en selvmotsigelse, de skulle stå på kjøkkenet og ellers føde barn, uansett hvor begavede de var på kunstens område.

En rekke kvinnelige kunstnere fikk mye motbør på 1800-tallet. Tidsånden sto ikke på deres side, men de kjempet seg frem og ble respektert for sine maleriske prestasjoner, så også Mathilde Dietrichson, som i tillegg hadde et hjem å bestyre med 8 barn og en ektemann. Sistnevnte var på ingen måte fremmed for det kunstneriske. Lorentz Dietrichson (1834-1917) ble vår første professor i kunsthistorie og var godt orientert om samtidens og fortidens kunst. Høyst sannsynlig også en viktig støttespiller for Mathilde i hennes strev med det kunstneriske.

Ekteparet hadde mange utenlandsopphold, ikke minst i Roma, der de begge var opptatt med sine egne sysler. Hun på stadig jakt etter gode motiver, han med faglige sysler på sin kant. Utenlandsreiser var viktige for datidens kunstnere og forfattere, og mange av dem slo seg ned for lengre tid. Ikke bare for å studere fortidens kunst- og kulturhistorie, men også for å møte kolleger som var ute i samme ærend. Norske kunstnere i første halvdel av 1900-tallet dro til Dresden og Düsseldorf, deretter til München og Berlin. Paris kom i fokus på slutten av 1800-tallet.

De kunstneriske idealene endret seg med årene og preget både malemåte og motivvalg, så også norske billedkunstnere. Mathilde Dietrichson var ikke så påvirkelig for disse skiftningene i uttrykksform og motiver. Hun perfeksjonerte seg ut fra de kunstneriske evner og formale kunnskaper hun følte var nødvendig for å uttrykke et motivs maleriske mening. I så henseende var hun autentisk i hele sitt kunstnerliv, men utdatert når malemotene skiftet og tidsånden krevde et annet kunstuttrykk.

Mathilde Dietrichsons motivkrets er da heller ikke av den moderne og samfunnskritiske sorten. Hun er solid forankret i romantisk malestil med genremotiver og portretter i en utpenslet formgivning. Det er følelser og malerisk omtanke i skjønn forening, og da mener jeg skjønnheten som mål og målestokk. I den sammenheng er hun inspirert av det klassiske skjønnhetsidealet i tradisjonen fra Rafael, om enn noe mer følelsestemt og stemningsladet enn forbildet.

Det var nok på grunn av dette senromantiske og stemningsfokuserte maleriet at Mathilde Dietrichsons kunst ble oppfattet som utdatert. Hennes kolleger i samtiden var tydeligvis åpne for nye strømninger. Det lå i tidens tenkning at både kunsten og samfunnet var under utvikling og mot slutten av 1800-tallet ble forestillingen om kunstnernes permanente jakt på det nye ansett for å være kunstens vesen og egentlige kriterium. Dette var modernismens standard og ståsted helt frem til 1980-tallet, en uforsonlig motstander av all slags førmoderne kunst, bortsett fra hulemalerier og helleristninger.

Mathilde Dietrichsons billedkunst ble utdatert lenge før modernismen begynte å avvikle den førmoderne kunsten her hjemme, men hun ble allikevel vurdert ut fra normen om å være tidsriktig, det vil si i tråd med den herskende tidsånd. I sin tid fikk også Odd Nerdrum denne dommen over seg, da en direktør ved Henie Onstad Kunstsenter fastslo at det ikke gikk an å male slik i dag. Kunsten hadde nå kommet lenger i sin utvikling og den gammelmesterlige kunsten hadde utspilt sin historiske rolle.

Et merkelig synspunkt hos en skolert kunsthistoriker. Hadde denne direktøren levd i Italia på 1400-tallet ville han sikkert ha prøvd å stanse renessansen, som var en gjenfødelse og fornyelse av antikken. Nettopp denne gjenfødelse og fornying av fortidens kunst og kultur har skjedd flere ganger i historien, uten at den nære fortiden ble stemplet som utdatert. En slik utstøtelse av det gode kunstneriske selskap synes å være et moderne fenomen. Troen på utvikling og fremskritt skaper et oppheng i forhold til tidsånd og moter og dermed forkastelse av gårsdagens kunst.

Søren Kierkegaard har noe å si oss om tidsånden: «Hvis man gifter seg med tidsånden blir man tidlig enke». Takk og pris for at Mathilde Dietrichson holdt fast ved sine idealer, og en stor takk til Blaafarveværket som har nedlagt mye arbeide i å lage denne utstillingen av hennes arbeider. Katalogen er også en imponerende trykksak. Både utstillingen og katalogen er en kunst- og kulturhistorisk bragd.

En ung kunstner, 1877

Ude og hjemme, 1893-96

Ude og hjemme, 1893-96

Sigarrøykende gutter, 1877

Ophelia, 1866

Blaafarveværket:
Mathilde Dietrichson, malerier, akvareller og tegninger
Er åpent hver dag fra 20 juni.