Kultur

Bilde: Krønike II

Bjørn Båsen hører til den yngre generasjon figurative kunstnere som har oppnådd en uvanlig begeistring i det norske kunstfeltet. Han er utdannet i England men også ved Kunstakademiet i Oslo. Selv om han har vist arbeider i Galleri Brandstrup tidligere, er den nå pågående mønstringen i samme galleri mitt første møte med Båsens merkverdige maleri. Ja, for Båsens billedverden er noe av det mest originale og underfundige jeg har sett. De er i tillegg så delikate og vakre at man blir slått av beundring.
Akkurat det har jeg ikke for vane å bli. Jeg hadde jo hørt og lest mye om kunstneren, så jeg var ikke uten skepsis i galleribesøket, men her måtte jeg justere mine fordommer. De fordampet da også ganske raskt i møtet med verkene, og da spesielt maleriene. Motivene er i en klasse for seg, for selv om uttrykksformen er naturalistisk finnes det ikke noe naturgitt i bildene. Båsen skaper en helt ny virkelighet, en fantasiverden med historiske referanser og subversive aspekter.

Det dreier seg egentlig ikke om fri fantasi, for motivene gjengir velkjente ting fra et borgerlig interiør, eller bygninger med et gjenkjennelig historisk preg. Kunstneren er tydelig opptatt av fortiden, særlig den borgerlige epokens livsstil og verdier, som han tematiserer under syns- vinkelen dekadanse og forfall. Det er jo en grei og tidstypisk ambisjon for en dagsaktuell kunstner om det ikke hadde vært for Båsens fascinasjon for den kunstneriske skjønnheten, som han hevder er et grunnleggende prinsipp i sitt kunstneriske prosjekt.

Forholdet mellom dekadanse og skjønnhet skal jeg komme tilbake til, men først et blikk på det originale formuttrykket. Stikkordet er keramiske fliser. Det umiddelbare inntrykket er at bildene ikke er malerier, men keramiske relieffer som er bygget opp av bemalte fliser, som er satt sammen til et helhetlig motiv. Her er fugene mellom flisene så realistisk malt med presise skygger og konturer i skjøtene at man ikke kan se at alt er malt. Man får lyst til å ta på overflaten for å kontrollere at faktisk alt er malt.
Denne perfekte malemåten er så mimetisk korrekt at selve malerisjangeren opphever seg selv. Maleriet som medium blir på en måte usynlig, og dermed forvandlet til et relieff med skulpturale kvaliteter. Det må være litt av et paradoks for en maler at han, i kraft av sin usedvanlige dyktighet, slik distanserer seg fra sitt malermedium. På den annen side har nok denne usynliggjøringen en overordnet agenda, for det er her skjønnheten kommer til syne, så også det borgerlige forfallet.

Når han maler vakre oppsatser og andre gjenstander i bemalt porselen så er de ikke bare skildret med vitale skader her og der, men i skyggene de nå danner på bakveggen skapes det grusomme scener. Skjønnheten har traurige skyggesider når det ideale går i stykker. Det er denne særegne dobbeltheten Båsen har kunstnerblikket rettet mot og som han utformer i stadig nye motiver. Hans spesielle billedunivers er da også mangetydig både på formens og motivets nivå, men det mest interessante er på hvilken måte kunstneren kobler sammen maleriteknikk, mimetisk form og tematikk.

Selv om Båsens malerier skaper en vakker billedverden er denne verdenens inventar en skrøpelig kreasjon. Før eller senere kollapser skjønnheten og viser sitt sanne ansikt: død og undergang, kanskje også vår sivilisasjons undergang. Det er sirenesangen fra Odysseen i en ny tapning, men hos Båsen tematisert som visuell forførelse og borgerlig dekadanse. Denne vinklingen virker egentlig noe utdatert. Vi har jo ikke noe borgerskap lenger, annet enn det kundesegmentet som kjøper Båsens malerier, og neppe noen fra det hold vil merke sirenesangens farer.

Og det er forståelig. Båsens maleriteknikk, med sin umerkelige og mykt sensuelle formgiving, legger seg som en nøytraliserende hinne over motivenes dystre bruddskader, som også er delikat skildret. Stilistisk kunne man kalle det en indifferent symbolisme, der selv skjønnhetens brodd blir forvandlet til visuell nytelse. Mulig det er tilsiktet, og at kunstneren her har en skjult baktanke, en slags finurlig sivilisasjonskritikk. I så fall befinner den seg i kunstneren hode, som en konseptuell overbygning og profesjonell ønskedrøm.

Ønskedrømmen så langt har i alle fall gitt Båsen en sjelden profesjonalitet på maleriets område. Han er også beundringsverdig original i tematikken og maner frem en visuell skjønnhet som ikke er hverdagskost i norsk kunstliv. Selv om kunstneren preker mye om borgerskap og dekadens bør vi ta det med en klype salt. Dermed ikke sagt/skrevet at bildene er uten intellektuell refleksjon. Den er der, i penselens mimetiske indifferens, men kunstneren må vel tute med de radikale ulvene som er ute.

 

Galleri Brandstrup:
Bjørn Båsen, malerier og tegninger
Varer fra 17/12 til 22/12 2017