Kultur

Diverse tekstiler, pris fra 110 000 til 140 000 kr.

Det slår meg gang på gang at dagens kunstnere er som små barn. De er ekstremt selvsentrerte og tar som en selvfølge at deres fantasier omkring en stein, en trepinne eller en tøyfille er virkelige og synbare for andre. Barna lever godt med sine fabuleringer om ting og tang, så lenge mor og far ser dem og samtykker. De trenger ikke å forklare seg i det offentlige rom, slik samtidskunstnerne gjør når de stiller ut sine ubegripelige objekter.

Etter hvert som barna vokser til, blir de mer realitetsorienterte, og kan skille mellom fantasi og virkelighet. Det skjer ikke hos dagens kunstnere, hos dem er det ikke noe skille mellom en indre og ytre verden. Alt er konseptuelt, og da trenger de ikke å ta noen formgrep som formidler mening og estetiske kvaliteter til en betrakter. Det er tilstrekkelig at noe er følt og tenkt, formidlingen og forståelsen får kritikerne og kuratoren ta seg av. Men på det hold blir som regel forvirringen enda større.

Jeg var nylig og så en utstilling av tekstilkunstnere Elisabeth Haarr i Kunstnerforbundet. Her var det ikke mye forståelig tekstilkunst, eller kunst overhodet, men på veien ut så jeg at Klassekampen lå utlagt i resepsjonen, der avisens anmelder, Tommy Olsson, hadde skrevet en strålende kritikk av Haarrs tekstile verker. Jeg leser alltid Olssons anmeldelser, som stort sett handler mer om ham selv enn de utstillingsobjektene han vurderer. Det er dårskap i hver setning, men aller mest faglig ubegavet når han tolker gjenstandene på selvets grunn.

Nå er ikke Elisabeth Haarrs arbeider særlig interessante. Hun har i alle år vært en eksperimentell tekstilkunstner som har brutt med det tradisjonelle billedvev og ellers de- konstruert den tekstile formgivningen i retning av rudimentære stoffer og materialer, hengt opp dertil egnede kontekster. Siden Tommy Olsson faller i staver over denne tekstile ned- brytningen, som hverken har visuelle kvaliteter eller estetiske betydninger, må han ha luktet at kunstneren i alle år har vært politisk korrekt og feministisk frelst.

Det er ingen ting galt med et slik engasjement, men det fremgår ikke av de utstilte arbeidene, som bare på materialets nivå sier noe kunstnerisk uvesentlig. At Klassekampens anmelder fantaserer om både det ene og andre i kjolestoffene, omtrent som en rusa hankatt, tyder på at kritikeren ikke befinner seg i virkelighetens verden, men i en indre tilstand av intellektuell afasi. Det kan også tenkes at han som kritiker bare går i barndommen, i så fall lever han og tekstilkunstneren i den samme fantasiverdenen.

PS. Kunstnerforbundet viser også to andre utstillinger i denne runden, men gå heller til neste galleri.

«Mørk knute», pris: 120 000 kr.

Kunstnerforbundet:
Elisabeth Haarr, «Øvelser», tekstilkunst
Varer fra 28/2 til 31/3 2019