Kultur

Ahmed Umar Would any of you love to eat the flesh of his dead brother, 2017 

Utstillingen «Everyone Says Hello» er et samarbeide mellom Kunstnerforbundet og Norwegian Crafts. På Kunstnerforbundets hjemmesider blir vi informert om at samarbeidet går ut på å vise en internasjonal smykkeutstilling med bidragsytere fra mange kanter av kloden. Fordi smykkekunsten gjennom hele historien har vært kjennetegnet av vakker form og edelt materiale, i den hensikt å forskjønne et menneske eller et miljø, forventer man at også denne mønstringen leverer estetikk på høyt nivå.
Nå hadde jeg i forkant fått jekket ned mine forventninger på Kunstnerforbundets hjemme- sider og skjønte umiddelbart at utstillingen ikke var noen høydare. Snarere tvert imot. Her var det minimalt med kunstnerisk innsats og enda mindre av profesjonelt håndverk. Blant de over 90 utstilte objektene er det bare et fåtall som er bearbeidet i retning av noe som har smykkekarakter, resten består av håndplukket skrot. Slik sett kan man jo kalle det for håndarbeid, men det ligger langt unna smykkekunst og noe et normalt menneske ville pynte seg med.

Egentlig burde ikke denne mønstringen kalles en smykkeutstilling i det hele tatt. Den ligner til forveksling en vanlig kunstutstilling der objektene er plassert inn i tråd med tidsåndens anti-estetikk. Da blir det selvsagt vanskelig å betrakte Helene Duckerts trivielle installasjon av kasserte bruksting som kunsthåndverk og smykkekunst.

Dette er hauger med skrotet søppel, hentet fra urbane avfallscontainere, som trolig skal dokumentere dagens overforbruk og sløseri. Man må være ganske tett i pappen og blottet for kunstnerisk dømmekraft om dette søppelet skal kunne representere internasjonal smykkekunst.

Et mer kuriøst arbeide i smykkeperspektiv er laget av norsk-sudanske Ahmed Umar. Tittelen på verket er hentet fra et vers i Koranen (49:12 «Would any of you love to eat the flesh of his dead brother?», og består av 28 bemalte kroppsdeler i keramikk hengt opp på en stålvaier. Fordi verket i katalogoversikten ikke nevner noe om Koranen, trodde jeg det først handlet om et kannibalistisk drømmesyn, og at kroppsdelene skulle henges rundt halsen som rituelle smykker. Men her var det tydeligvis helt andre hensikter, uten at jeg ikke helt skjønner det religiøse poenget. Det jeg allikevel skjønner, er at dette ikke har noe med smykker og kunsthåndverk å gjøre. Allikevel forlanger kunstneren 85.000 kroner for kroppsdelene, som hverken kan brukes eller spises.
Utstillingen for øvrig rommer mange rariteter, men svært lite av profesjonell smykkekunst. Det virker som om heslighetens estetikk har blitt en bastant norm i både kunsthåndverket og den smykkeorienterte kreativiteten. Målsetningen nå er ikke å skape noe vakkert og velformet, noe mennesker kan glede seg over, men å vise skyggesider og skape utfordringer, spesielt hva angår kulturell identitet, kjønnspolititikk, klimaproblemer, politisk aktivisme og religiøs misjonering. Alt mulig kan nå bli kunst og smykkekunst, enda produktene er blottet for skjønnhet og kunstneriske kvaliteter. Det er rett og slett forkastelig at galleriene bruker skattebetalernes penger på slikt søppel.

 

Kunstnerforbundet;
Mønstring av internasjonal smykkekunst
Varer fra 10/1 til 24/2 2019