Innenriks

Eirik Senje Forberdelse til Oppriktighet (2017)

Det hører til sjeldenheten at en kunstner stiller ut i to av hovedstadens gallerier samtidig. Man tenker at her må det være substansielle saker, særlig også fordi mønstringene blir vist i så faglig solide gallerier som Kunstnerforbundet og Galleri K. Ja, kunstneren Eirik Sene har tydeligvis mye å rutte med av dype innsikter og formgivende begavelse. Står du uforstående overfor verkene kan du bare lese forordene i katalogen, skrevet av forfattere Morten Langeland og kunstteoriprofessor Stian Grøgaard. Da skjønner du ingenting.

Begge utstillingene viser bemalte relieffer med innslag av figurative elementer, hovedsakelig isolerte kroppsdeler som hender, føtter, øyne og neser, supplert med enkelte egg og epler her og der. Utstillingen i Kunstnerforbundet kalles «Bevis», i Galleri K «Andre mennesker». Det blir man ikke særlig klokere av, heller ikke når man oppdager at de fleste arbeidene har tittelen «Ecce Homo», som på norsk gjerne oversettes fra latin med «Se det menneske». Uttrykket stammer fra Bibelen (Joh. 19,5), der det er lagt i munnen på Pontus Pilatus som viser frem den piskede Jesus.

Men «Ecce homo» refererer også til den tyske filosofen Friedrich Nietzsches siste bok, som ble skrevet like før han mistet vettet. Den er selvbiografisk og et generaloppgjør med ham selv og den kristne åndsimpulsen. Som vi skjønner er Eirik Senje ganske belest, han har visstnok også lest om den estetiske dømmekraften hos Immanuel Kant. Men det springende punkt er om denne teologiske og filosofiske kunnskapen har resultert i verker av kunstnerisk art, eller om det bare er utenpåklistret, konseptuell svada for å imponere publikum.

Kunstneren sier følgende om seg selv: «Min kunstneriske praksis omfatter teknikalitetsbaserte objekter og installasjoner, og tar utgangspunkt i kunst som manifestering av erkjennelser rundt menneskelige tilstander. Spesifikke interessefelt inkluderer positiv problematisering av det moderne kunstobjektets estetikk og kritikalitetsfokus og kolonialistiske hegemoni-impuls, den teknologiske transhumanismens muligheter og katastrofer og den mulige sammenhengen mellom Vestens post-religiøse, post-kollektivistiske traumer og det relativismebaserte individualitetsfokuserte som i lengre tid har preget dagens samfunn».

Dette er jo klart som blekk og må vel kunne sies å være en sterk søknad til en plass i dårekisten, fremfor en posisjon på kunstens parnass. Erik Senjes kunstneriske prestasjoner bærer da også preg av å være like utilgjengelig som sitatet er utilregnelig. Sjelden har jeg sett så grumsete og gjørmepregede relieffer. Man leter forgjeves etter «ecce homo» og en menneskelig gestalt. Kroppsdeler er det mange av, men de er løsrevne eller avkuttede legemsdeler, som er spredd rundt i relieffene uten noen forbindelse med hverandre.

Det samme gjelder de evinnelige hønseeggene, trolig et symbolsk innslag, men ikke akkurat noe som i biologisk forstand refererer til det menneskelige, bortsett fra på frokostbordet. Men det verste er allikevel formgivingen og fargebruken. Kunstneren har tatt utgangspunkt i en rekke materialtyper, som gips, leire, strie og lerret og sauset dette sammen til en slapp og barnehagelignende figurasjon. Ja, det er så formmessig ubehjelpelig at man gremmes og blir utilpass. Dette er rett og slett kunstnerisk undermåls.

Kaster man et blikk på fargebruken assosierer man igjen til barnestadiet, denne gang til analfiksering, for her går det konsekvent i grumsete nyanser fra bæsjeskalaen. Helhetsinntrykket av Senjes to utstillinger er en udelikat og uappetitlig verkproduksjon som er blottet for kunstnerisk profesjonalitet. Her mangler alt av kunstnerisk bearbeiding og mental styring. Det er også umulig å forstå hvordan disse relieffene har noe med «Ecce homo» i kristen forstand å gjøre. Forestillingen om legemet som et tempel er her blitt dekonstruert til løsrevne kroppsdeler uten menneskelig forankring. Dette er slaktehusestetikk og antikrist.

Filosofen Friedrich Nietzsche, til tross for sin antikristne tenkning, ville neppe hatt sans for denne typen inhumane estetikk. Den hører mer hjemme i den postmoderne nihilismen, som ikke prøvde på en «Umwertung aller Werte», men å forkaste alle verdier. Det er her Senjes kunst befinner seg, i et normativt tomrom der ikke engang kunstnerne ser og forstår at de produserer verdiløst avfall. Her har både Kunstnerforbundet og Galleri K bommet fullstendig.

 

Kunstnerforbundet og Galleri K:
Eirik Senje, relieffer og skulptur
Varer fra 22/2 til 24 mars, 2018