Kultur

«Oändliga försök» er en installasjonsbasert utstilling som omhandler kommunikasjon og de utfordringer den mellommenneskelige utvekslingen av tanker og følelser byr på». Den setningen satt, tenker jeg. Det gjør også selve utstillingen til Sarah Jost, den sitter som et skudd – helt i det blinde. Ikke bare på grunn av teoretisk visvas om utstillingen, men også fordi den ikke har noe i Galleri Norske Grafikere å gjøre. For dette galleriet er opprettet i den hensikt å vise trykte kunstverk, kort sagt grafikk, som skapes av profesjonelle grafikere.

sarah-jost-oandliga-forsok

En populær vri hos dagens kunstnere er sjangeroverskridelse. I all enkelhet betyr det at man utvider sjangerens grenser slik at det blir mulig å trekke inn ulike typer elementer fra andre sjangere. Det kan selvsagt pigge opp en så fast definert sjanger som grafikken, men det gir jo ingen mening når det resulterer i at den grafiske egenarten forsvinner og blir noe helt annet, som i Sarah Josts tilfelle.

Egentlig er vanskelig å se noen som helst sjanger i hennes installasjonsprosjekt. Hun har sikkert et uttrykksbehov og noe hun ønsker å formidle i en kunstnerisk sammenheng, men det er jo ikke nok bare å snylte på galleriets institusjonelle estetikk. Det er kunstnerens verker som må bære estetikken, og dermed viser at de i kraft av denne kan formidle og kommunisere sin kunstneriske mening.

Hovedinnslaget i utstillingen er noe som ligner et arkitektonisk nettverk der det er plassert bøker rundt om kring. Bøkene har ikke lenger noe ansikt og er tømt for mening, i den forstand at teksten er skåret ut. Vi aner altså ikke hva slags bøker det dreier seg om, bare at tekstene er skåret ut, rullet sammen og lagt på små vegghyller. Jeg kan vanskelig se at disse meningstømte bøkene kan kommuniserer med et publikum. Heller ikke blir man særlig klokere av videoen, eller av de bleke strektegningene.

Sarah Jost har visstnok jobbet med dette prosjektet gjennom flere år, et prosjekt som ifølge kunstneren tematiserer «minne, stillhet og kommunikasjon». Jeg kan forstå dette med stillhet, for her er stilt som i graven. Ikke så rart egentlig, for bøkenes kommunikative innhold er jo destruert til taushet med skjæreredskap. Med tanke på at bøkene representerer minner og formidling av mening, er det vanskelig å skjønne at kunstneren kan jobbe med minner og kommunikasjon.

Det har slått meg mange ganger i løpet av de siste tårene at kunstnerne faktisk ikke vet hva de gjør. De har store tanker og visjoner i hodet, men de har hverken billedspråk eller virkemidler som kan uttrykke det. I tilfellet Sarah Jost er mangelen på kunstnerisk gangsyn og selvinnsikt høyst iøynefallende. Alt på utstillingen spriker og bryter i stykker den store visjonen om kommunikasjon og minner. I så henseende er tittelen det eneste som gir mening, for utstillingen er tydeligvis bare et eksempel på «Oändliga försök» – til ingen nytte.

 

Galleri Norske Grafikere:
Sarah Jost. Installasjon, video, tegninger
Varer fra 7/1 til 8/2 2017