Kultur

Færre og færre av den yngre kunstnergenerasjon jobber innenfor spesifikke sjangere. I dag er det trendy å overskride grenser og skape helt nye varianter av uttrykk, slik at publikum ikke kan se i hvilke kunstkategorier de hører hjemme. Hensikten er tydeligvis å oppnå et rikere register av visuell fylde og intellektuell innsikt, kort sagt en utvidelse av den estetiske dimensjonen. Men siden overskridelsen ikke har noen sjangerbestemt styring, det ville jo begrense den kunstneriske friheten, ender både skapelsesprosessen og resultatet opp i det estetiske kaos.

Derfor oversvømmes da også galleriene i dag av objekter som hverken er fugl eller fisk. Tradisjonsbundne utstillingssteder som Norske Grafikere og Tegnerforbundet, som i navnet er sjangerbestemte, synes det nå heller ikke er så viktig å holde orden på uttrykksformene og har falt for overskridelsesretorikken. De to utstillerne, Janne Kruse og Hege Øiseth, som nå holder hus i Tegnerforbundets lokaler, kan vanskelig sies å være tegnere, Den ene viser tekstiler, den andre grafikk (fotobaserte trykk). At det finnes tegneriske elementer i begges arbeider, er så sin sak, men de er helt underordnet den materielle og tekniske eksperimenteringen.

Det er påfallende hvor lite dagens kunstnere er opptatt av å skape, de vil heller eksperimentere og forske, to begreper som egentlig hører hjemme i vitenskapen og dens strenge rasjonalitet, men nå er blitt retningsgivende prinsipper for den sanselige kreativiteten. Da kunstakademiene ble innlemmet i høyskolesystemet ble det igangsatt en omfattende teoretisering av kunstfaget. Den kunstneriske fantasien fikk en konseptuell legitimering som lammet den skapende sanseligheten. Følgelig ble kunsten en abstrakt teoretisk disiplin uten forankring i den menneskelige erfaringsvirkelighet.

Nå Heidi Øiseth gnukker på sine lerretsduker med kaffe, kull og søm får vi et godt inntrykk av at hennes kunstneriske erfaringsfelt er ganske innskrenket. Alt handler om å få den tekstile overflaten til å utsi noe om møysommelig og intetsigende arbeid. De mørke og utilgjengelige lerretsflatene er kanskje meningsfulle i hennes hode, men for et publikum røper de bare en kreativitet på tomgang.

Janne Kruses fotobaserte grafikk er mer visuelt tilgjengelig, men like lite interessevekkende. Hun kaller utstillingen «Dejà Vu» og spinner tydeligvis på noen erindringsbaserte fragmenter i sine bilder. Har inntrykk av at hun «utforsker» et eller annet i sin fortid, men ikke på hva, bare hvordan erindringen minner henne om noe kjent som hun heller ikke forstår så mye av. Til utstillingen har hun skrevet en liten tekst, som på tankens nivå anskueliggjør kunstnerens selvrefererende hjernespinn i ord og bilder.

Tegnerforbundet:
Heidi Øiseth og Janne Kruse, tekstil og grafikk
Varer fra 31/5 til 1/7, 2018