Kultur

Ellen Karin Mæhlums utstilling i Galleri Kunstverket har fått tittelen «Soft Ice». Med tanke på at hennes motiver er hentet fra Grønland og Svalbard, der smeltende is visstnok representerer et klimatisk og globalt problem, er kanskje tittelen noe uheldig. Den smeltende breisen er jo ikke noe vi forbinder med et søtt og leskende produkt, snarer tvert imot, en heller skremmende tildragelse som truer livsvilkårene til folk på utsatt steder.

Kunstnerens bilder er da heller ikke så truende hva issmeltingen angår. Det er fredfulle landskaper med flytende isfjell i fjordpanoramaer fra polare strøk, eller stillferdig bebyggelse på Grønland og Svalbard. Ut fra bildene er det vanskelig å fornemme noen klimatrussel, de bare uttrykker en tilstand der og da, og ikke kunstnerens tolkningshorisont. Det minner meg om noe den engelske kunsthistorikeren Sir Ernst Gombrich sa under en forelesning; «Et bilde sier hverken ja eller nei, det bare uttrykker sitt eget visuelle faktum».

Poenget her er at bilders mening i stor grad er betinget av tolkning og kontekst. Selv om vi kan se og oppfatte mye i et motiv, må elementene settes i en ekstern sammenheng for å utdype bildets intensjon. Bilder er altså ikke selvforklarende, de må settes i en sammenheng, slik Ellen Karin Mæhlum gjør i sitt forord. Og her kommer issmeltingen og klima- problematikken inn, som en ideologisk overbygning og et styringsprinsipp for publikum.

Nå er ikke det noe som bare hefter ved Mæhlums utstillingspraksis, så si alle kunstnere kjører dette løpet, alt etter behovet for markedsføring, eller for å fortelle om hvilke dype tanker og teorier de har lagt inn i verkene. Nå er ikke det så påtrengende hos Ellen Karin Mæhlum, hun er nokså beskjeden på vegne av egne ting. Det som har engasjert meg mer ved hennes arbeider, er trykketeknikken, som er uvanlig og lite kjent. Ja, så lite kjent at selv profesjonelle grafikere ikke kan forklare trykkeprosessen.

I verklisten, under spesifikasjonen «Teknikk», står det anført «Karborundum, sjablong». Min erfaring med karborundum var bruken av det som slipemiddel på litografi-steiner. Etter det jeg har fått vite, bruker Mæhlum en trykkplate på hvilken hun strør karborundum for deretter å tegne inn motivet, som så trykkes. Det gir visstnok en «malerisk» virkning, og det ser vi på hennes bilder. Men samtidig er de så fotorealistiske at prosessen også må benytte seg av en fotofølsom film. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan det er mulig å male så presist i karborundumpigmentet, uten at det benyttes en fototeknisk komponent.
Nå er ikke dette en innvending mot kunstnernes bilder, de taler for seg selv, heller ikke er jeg kritisk til teknikken, men bare undrer meg over hva den består i.

Galleri Kunstverket:
Ellen Karin Mæhlum, «Soft Ice», grafikk
Varer fra 27/9 til 21/10, 2018