Foto: Kunstverket galleri.

Tine Poppe har en eiendommelig mønstring av fotobaserte blomster­motiver i Kunst­verket galleri. Bildene er ikke bare vakre og uttrykks­fulle, de strutter også av en sanselighet som er sjelden i foto­grafiske gjen­givelser. Vi må tilbake til den hollandske barokken på 1600-tallet for å finne en tilsvarende sanselighet og perfeksjon, men da på maleriets premisser. Kunstnerne på den tiden gjorde sitt ypperste for å forskjønne og forevige naturens vakreste flora, i den hensikt å gi et optimalt uttrykk for det skjønnes eksistens.

I ettertid ble blomster­motivene meget populære både hos kunstnerne og publikum, men også hos amatør­malerne som forflatet sjangeren. Etter hvert forsvant blomster­motivene fra galleriene og endte opp i ramme­butikkene. Den mest kjente kunstneren i vår tid som har malt blomster­bilder er amerikanske Georgia O`Keeffe (1887–1986). Hun er interessant i denne sammenheng, siden hun i en del av sine malerier kobler blomster til det kvinnelige kjønnsorgan, og viser skjønnheten i naturen og livgivende skjødet.

Foto: Kunstverket galleri.

Tine Poppes blomste­rmotiver fremhever også naturens skjønnhet, men det er en skjønnhet i forfall og undergang. Vi ser at det er blomster som visner, etter hennes mening på grunn av klimakrise og systematisk rovdrift på naturens ressurser. Men det at blomster visner, er noe naturgitt og uavhengig av vær og jordsmonn. Det fremgår da heller ikke av bildene at plantene er utsatt for en klimakrise, skjønt stemningen i bildene er noe dystre. På den annen side uttrykker de en sanselig skjønnhet som trumfer det ideologisk traurige budskapet.

Det er denne sanselige skjønnheten som bærer bildene, både hva angår natur­tilstand og visuell utforming. At kunstneren tenker dystopisk endrer ikke det faktum at hun formgir motivene ut fra en estetisk følsomhet som tilsyne­latende styrer den digitale formidlingen. Jeg skriver her «tilsyne­latende» fordi den digitale teknikken representerer her et anti-auratisk element, en estetisk trojaner, som gradvis vil destruere kunst­verkets autentisitet og status.

Foto: Kunstverket galleri.

Jeg tenker her på trykk­teknikk og opplag. De utstilte bildene er trykket i nummerert opplag på 8 eks. mens den digitale teknikken kan printe ut millioner av identiske eksemplarer. Det er her Walther Benjamins aura-begrep blir problematisk og under­gravende, spesielt hva angår den digitale trykk­prosessen og en nummering av opplaget ut fra fortjeneste og kunstig originalitet. Normalt trykker grafikerne opplaget og destruerer så motivet, nettopp for å bevare en auratisk karakter.

Det er litt av et tankekors når Tine Poppe i så høy grad stoler på den digitaliserte teknologien som i dag gjennomsyrer alle samfunns­former og kommunikative prosesser, heri inkludert de makter som systematisk utarmer klodens livsmiljøer og natur­ressurser. For å si det rett ut, blomster­motivene er kunstnerisk vakre og bærekraftige i seg selv, uten ideologisk overbygning og klima­tenkning. La blomstene få dø i fred, det er de vant med.

Kunstverket Galleri:
Tine Poppe, «Gilded lilies», trykk
Varer fra 28/9 til 21/10, 2023

Kjøp Paul Grøtvedts bok!