I tråd med tidsåndens opptatthet av klimatrusler og naturdød har kunstneren Jannik Abel (1973) blitt inspirert til å føle med naturen. Etter en storm, da store trær falt, fikk hun et nytt blikk for det naturgitte livet og dets sårbare vegetasjon. Lenge før det, som 20-åring, reiste hun til USA for å bli fotballproff og ble ranket som en av USAs seks beste kvinnelige fotballspillere. Men så valgte kunsten henne og hun fulgte kallet om et solidarisk samliv med naturens umælende livsvesener.

Det høres fint ut, men blir høyst problematisk når både kort og langt trevirke skal konverteres til spesifikt kunstneriske uttrykk i et galleri. Ikke fordi Kunstnernes Hus mangler utstillingsrom og overlys, men på grunn av utstillingsmaterialets estetisk umælende karakter. Jannik Abel er sikkert kunstner i egne øyne, med Midas-evner, som kan forvandle busker og trær til levende kunstverk. I dagens kunstliv finnes det mange med slike skapende øyne.

Ja, Midas-strategien har endog blitt en institusjonell vurderings-norm i alle funksjoner av kunstfeltet. Det startet med Marcel Duchamps «Fontene» (urinal) som ble forvandlet til et kunstverk ved å stilles ut i et kunstgalleri. I fagspråket kalles det den institusjonelle kunst- definisjonen, klekket ut av amerikanerne Arthur Danto og George Dickie på 70-tallet.. Jannik Abel skaper sine objekter innenfor denne definisjonsbaserte tenkemåten, som i minimal grad preges av kunstnerisk formgiving.

Jannik Abel, Back to the Land, utstilling i Kunstnernes hus 10.01.25 – 09.03.25, Foto: Tor S. Ulstein/Kunstdok

Av den grunn blir det vrient å vurdere den kunstneriske dimensjonen ved Jannik Abels objekter, installasjoner og performanser. De er egentlig ikke formgitte med visuelle kvaliteter, men inngår i en prosess som følger Abels engasjement og omsorg for den umælende natur. Utstillingens tittel er «Back to the Land». Alt som er brukt er sanket i skogen og vil etter utstillingens slutt bli ført tilbake til naturen.

Dette perspektivet om å hente alt materialet fra skogen og så levere det tilbake i brukt tilstand, høres omsorgsfullt ut. I alle fall på vegner av naturen, men hva har denne material- utvekslingen med kunsten å gjøre og hvori består estetikken? Paradoksalt nok stiller også Jannik Abel sine arbeider ute i skogen. Kanskje for å skape et mer beslektet miljø for sine verker, eller bare takke for et godt samarbeid. Men hva skjer med skogen etterpå når estetikken forsvinner?

Et tankevekkende resonnement. Først flyttes skogsmaterialet inn i et kunstgalleri, der det blir forvandlet til kunst. Deretter flyttes kunstmaterialet tilbake til skogen igjen, men hva skjer så? Mister kunstmaterialet da sin estetiske utstråling og blir til umælende natur igjen, eller forvandles også skogen til kunst? Hvis kunstneren er usikker på det punkt burde hun ta seg en tur til Skogbruksmuseet på Elverum, Der har de også en naturskole, men her legger de nok mer vekt på etikken enn estetikken og natursvermeriet.

Kunstnernes Hus:
Jannik Abel, installasjoner, performanser og debatter
Varer fra 10/01 til 09/03

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.