Sakset/Fra hofta

– I en verden hvor freden har fremgang, har de politiske lederskapene i og rundt Kaukasus vist en helt spesiell evne til å unngå fredelig konfliktløsning, forkynner Jan Egeland i artikkelen «Krig, for enhver pris» i Aftenposten.

For i Kaukasus, der strever fredsmeglere av Egelands formidable støpning ikke bare med å finne rasjonelle løsninger på minoritetsproblemer. Egeland`ene blir også konfrontert med et «eldgammelt, irrasjonelt hat som i århundrer har bygd seg opp langs mer eller mindre tilfeldige kulturelle, politiske eller religiøse skillelinjer». Ja, der og så på Balkan og i Midtøsten. Direkte usiviliserte villmenn hele bunten. Lederne, vel og merke – ikke folket. Kan du skjønne hvorfor disse regionene ikke kan skaffe seg noen siviliserte ledere av for eksempel Jan Egelands` format da?

Huff ja, i Kaukasus (og på Balkan og i Midtøsten) er de er så usiviliserte at de ikke en gang skjønner det den siviliserte Egeland har skjønt: det eldgamle, irrasjonelle hatet som i århundrer har bygd seg opp langs mer eller mindre tilfeldige kulturelle, politiske eller religiøse skillelinjer, er utelukkende irrasjonelt og helt tilfeldig. For det vet Jan Egeland best – han er jo norsk, og i Norge var det tross alt krig i 1940-45! Men her vet vi bedre; det bor for eksempel overhodet ikke eldre mennesker i Norge som fremdeles får grøsninger langt ned i tærne av å høre lyden av en tysk turist.

Så hvordan står det til med den fremgangsrike freden i resten av verden? Der står det riktig bra til, hvis vi da går ut i fra at begrepet fred er dekkende for tilstanden borgerkrig. I Tibet og Kashmir er det vel fred og fordragelighet? I Burma òg; i hvert fall var det bare fryd og gammen der sist vi hørte fra det snille regimet. I Thailand og på Filippinene slåss man riktignok regelmessig med voldelige separatister, men sørger vi for å overse det – så er det relativt fredelig der. Mange steder virker det dessuten ganske fredelig fordi døde dissidenter vanligvis ikke er kjent for å forårsake spesielt mye støy. Colombia ånder visst av fred, har jeg hørt? På Sri Lanka må forresten hundreårsfreden nettopp ha satt inn, siden fredsmeglerminister Erik Solheim stadig oftere befinner seg hjemme i Furet Værbitt.

Men alle andre steder har altså freden fremgang, i motsetning til krigsliderligheten som finnes hos de enestående usiviliserte lederne og elitene i Kaukasus. Og hos de ikke fullt så enestående lederne og elitene på Balkan og i Midtøsten. Spesielt i Latin-Amerika og Afrika har man heldigvis tradisjon for å legge gamle motsetninger i graven, og se fremover mot nye muligheter. Bortsett fra i Somalia. Og Kenya. Og Tsjad. Og Den demokratiske republikken Kongo. Og Nigeria. Og Zimbabwe. Og Algerie. Og Etiopia. Og Den sentralafrikanske republikk. Og Eritrea. Og Elfenbenskysten. Og Sudan.

I sistnevnte ser nok befolkningen frem mot nye muligheter. Særlig de som bor i Darfur – de kan jo for eksempel se frem til freden man finner i graven, samtidig som regjeringen i Khartoum bokstavelig talt får deponert gamle motsetninger i ditto.

Og Jan Egeland får like bokstavelig talt Fred – for enhver pris. En åpenbar vinn-vinn-situasjon, med andre ord.

Det er bare det at prisen for denne typen fred aldri blir betalt av fredsmeglerne selv. Sett fra fredsmegler Egelands synspunkt er kanskje det siste et mer enn godt nok kjennetegn på siviliserte og fredsorienterte ledere?