Dagens tema er på sett og vis en fortsettelse av det vi var inne på forrige uke: europeiske land med direkte historisk erfaring av tyrkisk-muslimsk overherredømme. Vi skal imidlertid denne gang ikke til Sentral-Europa, men lengre ned og inn i Middelhavet, til Balkan og ganske særlig Hellas. Foruten fastlandsdelen består landet av et betydelig antall historietunge øyer som nordmenn dessverre gjennomgående kun har feriepregete forestillinger om.

Vi begynner med en gresk bok som av mange vil bli sett på som tilhørende en forgangen tid – om de nå overhodet har hørt om den – men som kan få fornyet aktualitet. Migrasjonspresset og prøvelsene Hellas nå utsettes for, burde lede til større interesse utenfra. Faren er til stede for at gresk historikk kan bli mer relevant også for andre deler av Europa, Norge inklusive, enn det noen liker å tenke på.

NIKOS-KAZANTZAKIS-705x498

Nikos Kazantzakis (1883-1957) var en av de store greske forfatterne og tenkerne i første halvdel av forrige århundre. Han var etter sigende like ved å få Nobelprisen i litteratur ved minst et par anledninger, også i det året han døde. Æren og pengene fra Svenska Akademin gikk da i stedet til franskmannen Albert Camus. Denne uttalte i sakens anledning at Kazantzakis burde vært valgt foran ham siden «han er hundre ganger mer verdig en slik pris enn meg,» og da skal man betenke at skaperen av «Pesten» var en ytterst fortjent prismottager. Sannheten er uansett at en forfatters litterære kvalitet hverken blir bedre eller verre av slik ytre anerkjennelse; kun blesten om forfatterskapet og den personlige økonomien endres.

ANNONSE

I «Kaptein Michales» fra rundt 1950 – «Frihet eller død» ble den hetende på utenlandsk – grep forfatteren tilbake til barndommens Kreta og frigjøringskrigene mot tyrkerne på 1800-tallet. Boken er langt mindre kjent internasjonalt enn Kazantzakis’ filmatiserte fortellinger om «Zorba, grekeren» og «Kristi siste fristelser,» verker som ble både berømte og beryktede, men tematikken i «Frihet eller død» har det mer stridbare Balkan-preget som jeg her er ute etter og vil assosiere til.

Man formelig lukter den saftige livskraften i Kazantzakis’ persongalleri, frodigheten som han tegner menn så vel som kvinner med enten de er tyrkere eller grekere. Livet på Kreta er sterkt – nesten dionysisk i sin kraft – ikke minst fordi døden alltid er nær. Hovedpersonen er kaptein Michales som brenner av patriotisme og frihetslengsel på vegne av sin øy og sin nasjon. De greske frigjøringskrigene begynte i 1821 og etter få år hadde størsteparten av det moderne Hellas vunnet uavhengighet fra tyrkerveldet, men alt dette tok lenger tid på Kreta og noen andre øyer som først ble en del av den nye greske staten inn på 1900-tallet. Det hele gikk særdeles blodig for seg. Man stred, drepte og ble drept; døden var en alltid nærværende mulighet og trussel enten den skyldtes bly, skarpt stål eller man forlot livet hengende i enden av et rep som en hilsen og advarsel fra pasjaen og tyrkerne til den stridbare befolkningen. Tiden krevde sterke mennesker, og vi lærer dem å kjenne i Kazantzakis’ blanding av erindringsbilder og fantasi. Selv i håpløsheten hadde de kjempende del i samme frihet som alltid preget også forfatteren. Stort lengre unna den traurige sosialrealismen som har preget deler av norsk etterkrigslitteratur, er det vanskelig å komme, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om hva jeg foretrekker både som underholdning og læringsmal for hvordan man bør leve sitt liv. Litteraturen er ett av flere menneskelige virksomhetsområder der jeg har store vansker med å se at den såkalte utviklingen har innebåret forbedring.

La oss så ta turen til en annen stort sett glemt Balkan-forfatter, en som faktisk fikk Nobel-prisen (1961), nemlig jugoslaven Ivo Andrić. «Broen over Drina» beskriver livet og spenningene i en flerkulturell by, Visegrad i Bosnia, gjennom flere århundreder frem mot første verdenskrig. Byen hadde tyrkiske herskere som ikke tok med silkehansker på noen form for ulydighet selv under rolige perioder, men stort sett førte folket et statisk, fredelig liv i skyggen av all storpolitikk. Til sist vokste likevel frihetskravet hos de ulike befolkningsgruppene seg uregjerlig og sterkt samtidig som Europas syke mann, Tyrkia, ikke lenger hadde kraft til å holde sine undersotter i age. Det hele sprakk opp i splittelse og kamp mellom germanske, slaviske og tyrkisk-muslimske befolkningsgrupper og kulturer der de gamle maktfordelingsprinsippene ikke gjaldt lenger, men ble erstattet med gjensidig uforsonlighet og vold. En historisk periode var ugjenkallelig forbi mens en ny vokste frem, og det skjedde ikke uten fødselssmerter. Uansett: Boken er fantastisk lesning, lærerik som også Kazantzakis’ historier fra samme spenning mellom tyrkere og kristne er det. Begge Balkan-forfatterne fortjener oppmerksomhet fra nye generasjoner lesere. Moderne mennesker vil ikke bli skuffet om de tar turen innom de virkelighetsnære fiksjonsverdenene de skapte.

Dette er i særdeleshet så i og med at det i vår egen samtid finner sted en balkanisering av på forhånd relativt homogene europeiske samfunn, inklusive vårt norske. Med dette mener jeg naturligvis at man gjennom utøylet, storskala de facto innvandring – at man samtidig har hatt såkalt innvandringsstopp, illustrerer et bisart misbruk av ord typisk for politikerspråket – i løpet av få tiår har skapt en etnisk og kulturell heterogenitet også i Nord-Europa som våre nære forfedre ikke hadde kunnet forestille seg ens i sine verste drømmer. Man etablerer et nytt etnisk-kulturelt Balkan der intet slikt før fantes, inklusive et betydelig muslimsk nærvær slik man tidligere hadde det blant grekere og sydslavere på Middelhavets østlige øyer og nordlige kyst. Hva mer er: Man har fremstilt samfunnsomveltningen som samtidig et resultat av mellommenneskelig godhet og noe som skal løfte de gamle europeiske samfunnene opp på et kvalitativt bedre og mer solidarisk nivå. En vinn-vinn utvikling skal det ha vært i følge de regjerende Gutmenschen, og jamen har man ikke i betydelig grad klart å lure store deler av folket med seg på denne fremtidsdrømmen.

Som tidsvitne til slik himmelropende naivitet har jeg ofte spurt meg selv om de selvsamme politikerne aldri fulgte med i historietimen når den et og et halvt tusen år gamle konflikten mellom islam og kristendommen var tema, og om de aldri har hørt om enn si lest bøker som de ovennevnte historiske romanene av Kazantzakis og Andric, forfattere som selv vokste opp i den reelt eksisterende flerkulturen de nye europeiske idealistene bejubler og gjenskaper. Har de intet fått med seg, har de intet forstått?

Det ser ikke slik ut. Balkan har gjennom århundreder vært en sydende gryte av kamp og vold mellom kulturer, folkeslag og religioner der snart det religiøse, snart det etniske, snart det politiske har vært rammen rundt og påskuddet for den kroniske striden. Visst har det vært perioder med fred og fordragelighet innimellom, men denne freden var stort sett tvunget frem med vold eller trusler om vold fra makthavernes side enten disse var ottomanske pasjaer eller kommunistiske kommisærer.

Fra norsk og annet politisk hold har man altså lært fint lite av dette, må vi med sorg erkjenne. Samtidens mektige hever seg i det store og hele suverent over historiske lærdommer og erfaringer, i alle fall slike som ikke harmonerer med tidsåndens idealistiske og optimistiske tankesett. Naturligvis er dette en variant av den gamle greskesyken, av hybris, den verste overmotsmanifestasjon menneskene kunne gjøre seg skyldig i slik de gamle så det, og som alltid ble hardt bestraffet.

Trass i gjentatte særdeles blodige terroranslag mot europeiske land og byer vil ikke den politisk-mediale eliten i vårt land så vel som i EU innse at balkanisering – etnisk og kulturell heterogenisering – utgjør en betydelig fare. De nekter å ta innover seg at heterogeniseringens farer ikke relativt greit kan håndteres og vendes til egen fordel ved hjelp av økende doser samfunnsmessig godhet, tilpasset opplæring og systematisk indoktrinering i sosialdemokratisk ethos ispedd mer ad hoc-pregete tiltak anpasset de ulike samfunnsgruppers spesifikke behov til enhver tid. Hvor pengene uansett skulle tas fra til det enorme samfunnsapparatet som ville være nødvendig for å gå løs på et så omfattende sosionomarbeid, vet jeg ikke; midlene ville kanskje bli til av seg selv slik de alltid forestiller seg det, de som har hjertet solid bankende på venstresiden. Eller kanskje det er den voksende integreringsindustriens formodete verdiskapning som skal skaffe de fornødne grunker til kassen?

Man kunne lært uendelig mye av gresk og øvrig Balkan-historie, men slikt forutsetter at man har vilje og evne til å lese om annet enn det som rommes innen de egne ideologiske grensene. Det har man tydeligvis ikke. I stedet turer de bestemmende frem som barn som fascineres av lek med fyrstikker. Flertallet ser ikke eller vil ikke se farene.

Det er trist, ikke minst fordi utviklingen var så fullstendig unødvendig. Velfungerende nasjoner og stater med små interne problemer blir endret til multikulturelle problemområder i henhold til globalistenes våte drømmer. Det later til å ligge i menneskenes natur periodevis å skulle ødelegge for seg selv. Nye generasjoner blir så igjen stilt overfor det urgamle valget mellom død og frihet, Kreta-boernes kamprop når de kastet seg inn i krigen mot undertrykkelsen.

Heller ikke dette er man seg bevisst i vårt fedreland der man på Klatremus-vis synger, spiller og forteller hverandre hvor fint alt blir, hvordan alt ordner seg bare man er snill og velmenende og avstår fra å legge merke til det gale som er ved å skje. Men etter sommer kommer høst, og etter høst kommer vinter. Da vil noen få angre på at man ikke passet bedre på, at man ikke gjorde de rette tingene til rett tid.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629