Young_Spartans_National_Gallery_NG3860

En gang for lenge, lenge siden tilbrakte jeg noen vinterdager sammen med en liten gruppe andre soldater i en nordnorsk fjellside ovenfor en strategisk viktig riksvei som den onde Fi ville måtte rykke frem langs ved et angrep fra nordøst. Vi så hverken sovjetiske tanks, høyere offiserer eller annet av betydning; det hele var heldigvis bare en øvelse. Dagene i snøen gav rik anledning til å grunne over livets snodigheter, i særdeleshet fordi vi lå rett over den bondegården der jeg som barn hadde hentet melk hver bidige kveld. Det ble mange timers stille fjellsiderefleksjon over uttrykket “alle reiser er ein omveg heim.”

Hverken Herbjørn Sørebø med sin boktittel eller Arne Garborg var først ute med denne innsikten, for ingen har bedre beskrevet livserfaringers bemerkelsesverdige syklisitet enn selve den europeiske litteraturs far, altså Homér. Mange har siden mer eller mindre klart, etter større eller mindre strabaser og motstand til sist fått innse at også de var på sin personlige variant av Odyssevs reise tilbake til Ithaka. La meg som eksempel bare trekke frem en annen stor greker, Konstantin Kavafis, hvis reisedikt føyer seg sømløst inn i den homeriske tradisjonen i så måte.

Det finnes altså gode historiske grunner for at Hellas gir spesielt naturlige assosiasjoner i sammenhengen, og for meg ble temaet aktualisert da jeg i vår enda en gang hadde gleden av å tilbringe noen dager i Arkadia, fjellområdet sentralt på halvøya Peloponnes. Derfra ble det dagsturer ned til Sparta med omkringliggende herligheter ut mot kysten, og det er noen refleksjoner derfra jeg gjerne vil dele med dere. Iblant oppnår man som kjent dypere innsikt når man reiser, forstår ting annerledes og kanskje bedre enn før, også om ferden går ad mange omveier og ender opp ved utgangspunktet.

ANNONSE

Jeg har betydelig, men ikke udelt, beundring for de gamle spartanerne – spartiates – slik vi kjenner dem fra den greske storhetstiden på 400-tallet før Kristus, også for deres lakoniske tale. Denne gang er det likevel andre sider ved dem og deres etterkommere jeg vil innom. Det er slett ikke meningen å stelle i stand noen historietime; tro meg på at det finnes innsikter å hente her selv for dem hvis interesse begrenser seg til moderne norsk virkelighet.
 

Young_Spartans_National_Gallery_NG3860
Edgar Degas (1834–1917), Unge spartanere trener (ca. 1860), olje på lerret, 109,5 x 155 cm, National Gallery, London. Motiv etter historikeren Plutark (ca. 45 – ca. 120 e.Kr.)
 

Én lærdom man kan trekke ut av de klassiske spartiates’ oppførsel, er at storsinn overfor slagne fiender er en dyd. Jeg tenker på holdningen de viste til beseirede athenere etter at Peloponneserkrigen, den 30-årige borgerkrigen mellom Sparta med forbundsfeller på den ene siden og Athen med sine allierte på slutten av 400-tallet, endelig var over. Mange ville, som vanlig var og er etter brutale kriger, hevne seg og jevne Athen med jorden, men Sparta satte ned foten. Athenerne hadde innlagt seg store fortjenester i de forutgående uavhengighetskrigene mot perserne, var argumentet. Selv om de nå hadde opptrådd grådig og grovt uklokt ved å nedkalle borgerkrig grekere imellom, så var deres tidligere bedrifter så betydningsfulle at en slik hevn ikke var på sin plass, og ganske spesielt ikke nasjonale brødre imellom. Det var ikke første gang i historien at stridsmenn – og spartiates var de beste stridsmenn verden har sett – viser større nåde i seierens time enn sivilister evner hvis klarsyn er sløret av blodtåke.

Når man i dag beser området av Sparta der den antikke byen lå, så er det mest étt man føler: skuffelse på vegne av historien. Ingen artefakter er å se fra eldre enn romersk tid, ikke engang restene av det antikke teateret og Akropolis er fra storhetstiden. De riktig gamle bygningene ligger under de romerske ruinene, men intet av dette er utgravd. Det samme gjelder forresten også for flere andre greske byer fra for to og et halvt tusen år siden; svært mye, noen steder alt, ligger fremdeles godt gjemt under torva.

Vi er altså i en situasjon med betydelig “absence of evidence” hva den riktig gamle tiden angår, og poenget jeg ønsker å få frem er at dette ikke må tolkes som å innebære “evidence of absence.” Man ser til stadig denne feilslutningen begått i moderne tale og tanke: Det finnes ikke bevis for dette eller hint, sier taletrengte politikere eller andre med fine titler som burde innebære at de visste bedre, eksempelvis for at økt heterogenisering av det norske samfunnet vil gjøre det mer utrygt eller redusere samholdskraften. Nei, direkte bevis finnes ikke, i hvert fall ikke om man bruker ordet i streng betydning, men vel kan erfaring fra andre land og andre tider tyde på at en slik endring er sannsynlig? Uansett er ikke fraværet av bevis for at en sammenheng finnes, bevis for at den ikke finnes, og ganske spesielt om man overhodet ikke har sett etter hvordan det forholder seg i det aktuelle spørsmålet. Å argumentere på slikt vis er intellektuelt uærlig, eventuelt bare det som på enkel norsk godt kan kalles steindumt.

Når det gjelder den nokså ubetydelige omtalen vi kjenner av spartanernes rolle i grekernes kulturelle antikke liv, så finnes flere grunner til denne. Én kan være at rollen faktisk var beskjeden, men se forbeholdet ovenfor. En annen er at de ikke ønsket å skrive sin historie for slik å skryte; de ville ikke selv si at de var best. Man bør i sammenhengen minnes at spartiates faktisk hadde et fungerende demokrati der fire lag av ledere samvirket med utstrakte gjensidige “checks and balances.” Spartanernes demokrati varte betydelig lenger enn det athenske tilsvarende, så iallfall i så måte var det «best in test.» Kort sagt: Det finnes godt om annet enn avansert krigerkultur å fremheve ved antikkens Sparta ved siden av andre og mindre tiltalende særpreg; begge deler er en del av virkeligheten, og vårt overleverte bilde er fortegnet som beskrivelser av fortiden alltid vil være det. For meg er den lavmælte holdningen til egne bedrifter i Lakonia, landskapet rundt Sparta, inklusive den bevisste avskyen for selvskryt, særlig verdt å stille opp mot våre samtidsvaner. I dag er CV-bygging og klatring i nettverk det viktigste. For spartiates, derimot – som for Zen-buddhister, genuint kristne og også medlemmer av mange andre tros- og filosofiske retninger med etisk dybde – gjaldt og gjelder andre regler og vaner. Slett ikke alt er blitt bedre etter som historien har skredet frem.

Hva skjedde med Sparta? Jeg vil gripe tak i bare en liten flik av historien, rollen til den sydligste gruppen av spartiates, maniates rundt Mani, i motstanden mot tyrkerne to tusen år etter den antikke storhetstiden. Maniates’ slektskap med og avstamning fra spartiates var en levende, bevissthetsmessig realitet for folket (om biologisk korrekt eller ikke lar vi ligge), og de var stolte av den. De var fattige og stridbare mennesker som levde på klanvis i sine spesielle steinhus med festningstårn og bare bittesmå vinduer – her gjaldt bokstavelig talt at “my home is my castle” – på toppen av karrige bakketopper og spredt utover landskapet. Hverken de mange angrepene fra muslimske sjørøvere mot den greske kysten eller tyrkerne klarte å tvinge maniates til lydighet eller underkastelse; det kostet for mye, de forsvarte seg for voldsomt, for mye tyrkisk blod ble spilt hver gang herrefolket prøvde å tvinge sin “overlegne sivilisasjon” på de frihetselskende, stridbare spartiates-etlingene. Et kompromiss ble kjempet frem: Maniates måtte betale en viss skatt, men beholdt for øvrig sitt selvstyre.

17. mars 1821 smalt det enda en gang, i Areopolis i Mani, og nå ble støtet gitt til det som skulle vise seg å bli den endelige greske frihetskampen fra det tyrkiske åket. Striden ble blodig og ujevn. Over hundre år varte kampen for deler av Hellas’ vedkommende, men fritt ble landet, i alle fall det meste av det, og det var spartanernes arvinger som ledet an i frigjøringen.

Etterpå, etter at den første freden og seieren var kjempet frem i 1826, ble da alt fryd og gammen? Selvfølgelig ikke, for dette er Hellas og landets tragedier er en integrert del av historien så vel som samtiden. Etter at tyrkerne var kastet ut, var maniates heller ikke fornøyd med at en gresk sentralregjering nå fant det for godt å ville bestemme over dem, for de ønsket hverken grekere eller tyrkere over seg, ikke på den ene og ikke på den andre måten. Den nye regjeringssjefen, den særdeles begavete Ioannis Kapodistrias som tidligere hadde vært minister hos den russiske tsaren, men som nå var kalt inn for å hjelpe til med å skape en moderne gresk stat, ble truet på livet. Det skjedde som de hadde varslet, en slektning (du all verden så mange «cousins» grekerne har, ganske spesielt de som stammer fra fjellandsbyer!) av opprørslederen Mavromichalis (Svarte-Mikkel på godt norsk, skjønt egentlig er etymologien mer kompleks) skjøt Kapodistrias i kirken. Selvsagt ble drapsmannen selv tatt av dage etterpå, men slikt var nærmest for selvsagt å regne i Mani. Samfunnet var samtidig preget av ubendig stridbarhet, omfattende xenofilia (gjestfrihet) og æresdrap satt i system, altså vendetta. Frihet og ære kostet, men betydde alt; slik var livets og naturens orden i klansamfunnet.

Slike historiske linjer kan man følge mens reisen går fra Alfa til Omega langs tallrike omveier og «tankane falle so vide» før man endelig er hjemme igjen. Omstendighetene gjør det naturlig å stille det fremmede og det heimlege opp mot hverandre. Hva bør vi her hjemme lære av det folk der ute har gjennomgått?

Hver gang jeg vender tilbake etter utenlandsreiser, blir jeg på nytt fælen over hvor historieløst det offisielle norske synet på langvarige sivilisasjonsstrider er; jeg kan ikke komme på noen mildere beskrivelse. Vi tror at vi – i samsvar med Gro Harlem Brundtlands hverken beskjedne eller velbegrunnete påstand om at det skal være “typisk norsk å være god” – kan klare å ordne opp i problemer som eldre kulturer har strevet med i over tusen år. Hei og hå, et trinn hit og et trinn dit og jammen ser det ikke ut til at alle kvister deler seg; her kommer Ola Nordmann, her er jeg!

Denne overfladiske lettvinthet er både trist og ikke så lite pinlig for en norsk patriot å registrere og vitner om at vi ikke engang kjenner Sokrates’ første bud for å kunne bevege seg i retning visdom, nemlig å innse at vi intet vet. Tenk om vi i stedet hadde sett verdien av å bygge på erfaringene ungarere, grekere og andre har opparbeidet seg hva gjelder kroniske konflikter med den muslimske verden, og heller holdt en lavere profil, vært mer tilbakeholdende som det sømmer seg den uerfarne? Kanskje vi kunne lært av generasjoner av maniates hva det betyr alltid å måtte kjempe for sin frihet, å måtte betale med eget blod for muligheten til å være seg selv også i fremtiden? Neida, denne dimensjonen eksisterer ikke i store deler av det politiske Norge der man heller beskjeftiger seg med postmoderne tulleprosjekter og kaller det fremskritt.

Overmot – hybris – kombinert med dumhet er en blanding som opp gjennom historien har skapt ufattelig mye ulykke, og heller ikke vi kommer til å slippe unna. Noen vil til sist måtte rake kastanjene ut av ilden, for en ting kan vi være sikre på: Det blir ikke politikere av typen Lysbakken, Hareide og Skei Grande som kommer til å gjøre det. Forhåpentlig vil fremtidens nordmenn være sterke nok til å ordne opp i rotet som skapes. Sikker er jeg langt ifra, men håp finnes.

Man skal ikke slåss mot alt som er nytt og annerledes, det er ikke det jeg sier og ikke det jeg mener. Dessuten må man ta høyde for at selv om stridbarhet og frihetstrang er karaktertrekk som kan følge et folk i tusenvis av år, jamfør maniates, så må disse i grunnen verdifulle egenskapene tøyles så ikke mer skade gjøres på de egne enn på andre. Ingen mann, familie, klan eller nasjon er en isolert øy, vi er alle deler av en større helhet samtidig som vi er egne, selvstendige entiteter. Stundom er det klokt å la fellesskapets fordeler gå foran den egne uavhengigheten, noe Kapodistrias’ mordere ikke innså. «Was zusammen gehört, soll nie mehr getrennt werden» sa tyskerne da muren falt, og uttrykket har relevans i mange sammenhenger også i dag. Man må finne hvilke gruppetilhørigheter som er viktigst i hierarkiet av ting, og da vil det typisk være nasjonstilhørigheten man lander på som den sterkeste og mest robuste.

Måtte vi aldri glemme dette slik at andre interesser settes foran de nasjonale. Måtte vi aldri skusle bort det “fedres kamp har hevet.” Våre forgjengere fortjener det ikke og våre barn fortjener det ikke. Vi må holde det gående under vår etappe av den store livsstafetten selv når Tøvet uler oss rundt ørene.
 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629