Gjesteskribent

I mai gjorde FNs håndgagne mann – Nupi-direktør Jan Egeland – verden oppmerksom på hvor trett han er av bruken av makt. Da gjaldt det eventuell militær maktbruk for å få frem nødhjelp til en kriserammet befolkning i Burma.

I dag later det imidlertid ikke til at den usedvanlig prinsippfaste fredsdirektøren blir trett av å etterlyse den samme bruken av makt fra uvillige europeiske ledere:

Egeland tror flere FN-soldater vil kunne utgjøre en forskjell i den spente situasjonen. Han etterlyser et bedre sikkerhetsopplegg for den kriserammede sivilbefolkningen. Det trengs flere soldater og politifolk som kan sette seg i respekt hos krigsherrene og som kan beskytte flyktningleirene, mener han.

Spesielt viktig er det å avvæpne hutumilitsen som opererer i Øst-Kongo, påpeker Egeland. Denne har sine røtter i hutuene som stod bak folkemordet mot tutsiene i Rwanda i 1994. For tutsiene som lever i det samme området er det viktig at denne militsen ikke får fortsette ugjerningene de stod bak i nabolandet.

– Hutuopprørene må avvæpnes, til det trenger man soldater. Jeg har selv reist i Kongo og sett hvordan rusede mannfolk med Kalashnikov opererer. En trenger ikke diplomati, men soldater, for å ta våpnene fra dem, sier NUPI-direktøren.

Ja, her trengs soldater! Kort beskrevet er det sånne som med våpen kan sette makt bak feiende flotte ord, og ikke minst bak Egelands og FNs (i den rekkefølgen) mangeårige fredsinnsats i landet.

Da USA med støtte fra den franske utenriksministeren, Bernard Kouchner, i mai vurderte å bruke makt for å komme den syklon-rammede befolkningen i Burma til hjelp – åh sukk hjerte, men brist ikke; akkurat da var den humanitært innstilte Egeland så fryktelig trett av maktbruk. Vi lever tross alt ikke i 1908, hvis det er det noen tror:

Jan Egeland, the former United Nations emergency relief co-ordinator, said nonmilitary pressure could be brought to bear on the Burmese government by freezing its assets and issuing warrants for the arrest of members of the ruling junta.

«We’re in 2008, not 1908,» Egeland said. «A lot is at stake here. If we let them get away with murder we may set a very dangerous precedent.» But he was wary of the use of force. «I can’t imagine any humanitarian organisation wanting to shoot their way in with food.»

Nei, hvor i all verdens navn og riker kan en vel forestille seg Egeland, FN eller noen andre humanitære organisasjoner skyte seg vei med med nødhjelp til nødrammede?

Ikke i Darfur, i hvert fall – etter Egelands og FNs (i den rekkefølgen) eget utsagn – verdens verste humanitære katastrofe. Før man fikk det så travelt på annet hold:

Jan Egeland støtter Mjaugedal. FN trenger penger til hjelpearbeidet og AU trenger penger til utstyr og forsterkninger. Og det trengs nå.

– Hvis FN skal inn i bildet blir det ikke før neste år. Det vil ta minst ni måneder. Nå settes millioner av menneskeliv på spill, og jeg håper ikke det blir noen militær intervensjon. Det kan skape like mange problemer, sier Jan Egeland.

Innblanding er ellers utpreget brysomt for de indre sirkler og noe man helst vil ha seg frabedt, og derfor ble man ganske irritert da Den internasjonale straffedomstolen (ICC) siktet Sudans, Afrika, sittende president Omar al-Bashir for folkemord. For det ville selvfølgelig skape problemer for FNs uvurderlige arbeid i landet.

Dessuten er det jo bare verdenspolitiet USA (pføy!) som kaller det som foregår i Darfur for folkemord – anstendige mennesker som Egeland og FN (i den rekkefølgen) har nøyd seg med å kalle det etnisk rensning. Det er forresten så godt som det samme, men etnisk rensning klinger tross alt mye mer dannet under middager i for eksempel fredsorganisasjonen FN:

– Når man tenker på alle massakrene i Darfur, er det rart at dette ikke har skjedd før. Likevel vil jeg tro at en tiltale kommer til å skape problemer for de mange FN-operasjonene i landet, sier Egeland, som personlig har møtt al-Bashir flere ganger, til NTB.

Men nå får Europa jammen se å ta seg sammen i verdens verste humanitære katastrofe i Kongo, Afrika:

– Det er ikke flere soldater enn det var i Liberia, som i størrelse bare utgjør et lite fylke i Kongo. Og Europa har i liten grad tatt byrden så langt i Kongo, det er asiatiske og afrikanske land som har bidratt mest, sier han.

I juni fikk forøvrig det samme Europa beskjed om å holde labbene langt vekk fra det kriserammede Zimbabwe, Afrika – for det er faktisk en afrikansk krise som må få en afrikansk løsning. Europeisk innblanding gjør bare tingene verre i nettopp dette afrikanske tilfellet :

– Jeg tror det nå er etablert at dette er en afrikansk krise som til slutt må få en afrikansk løsning, sier Egeland til NRK Dagsrevyen i kveld.

Men det var denne krisen altså, ikke alle de andre må vite:

Egeland mener at det må satses mer på infrastruktur da denne mange steder har forvitret. Politisk sikkerhetsmessige investeringer er også helt nødvendig for at Afrika skal kunne komme seg ut av krisene, og de Afrikanske lederne må holdes mer i ørene.

-De afrikanske lederne kan ikke fortsette å gi de tidligere kolonimaktene skylden for alle problemene. Afrikanske ledere må være ansvarlige ovenfor sitt eget folk, understerket Egeland.

Med tanke på at det ikke har skjedd stort siden da, er det mye som tyder på at afrikanske ledere gikk glipp av Egelands advarsler i 2006 – eller så kan de ha tatt det for gitt at herr fredsmegleren ville være så vennlig å fremføre anklagene for dem. I så fall slapp de å bli skuffet:

Gir Storbritannia skylden

Ifølge Egeland har Europa sin del av skylden for at det har gått galt i Zimbabwe, og han mener Storbritannia er det landet i verden som har minst grunn til å kritisere Mugabe.

– Det var engelskmennene som lagde det avskylige Rhodesia som han (Mugabe, red.anm.) kjempet imot, sier Egeland.

I tillegg mener Egeland at Europa har framstått på en måte som har gjort det vanskeligere for Sør-Afrikas ANC å legge press på Mugabe.

Før der igjen – nærmere bestemt i august i år – het det at freden er i fremgang alle steder, bortsett fra blant notorisk usiviliserte ledere i Kaukasus.

Mens latinamerikanere og afrikanere har tradisjon for å legge gamle motsetninger i graven og se fremover mot nye muligheter, har elitene i Kaukasus en enestående evne til å fokusere på fortidens svik og fornedrelser. Blant annet derfor har vi sett så mange fredsavtaler i Afrika og Latin-Amerika og så få i Kaukasus.

Fred i fremgang overalt, med andre ord – bortsett fra i Somalia, Kenya, Tsjad, Den demokratiske republikken Kongo, Nigeria, Zimbabwe, Etiopia, Den sentralafrikanske republikk, Eritrea, Elfenbenskysten og Sudan. Afrikanske land der flere av lederne i dag tradisjonelt og bokstavelig arbeider aktivt for å legge gamle motsetninger i graven.

Så kan vi lure på om Jan Egelands konsekvente inkonsekvens i forhold til humanitær innsats verden over er like inkonsekvent som den kan synes – i det minste for alle som ikke arbeider innen FN og den norske regjeringen?

Å nei; Jan Egeland er åpenbart så konsekvent som han kan få blitt. Men det kalles vanligvis ikke humanitær innsats; det kalles rett og slett karrierebevisst. Det er forøvrig – i motsetning til folkemord og etnisk rensning – ikke helt det samme, men for Egeland personlig gjør det sikkert nytten likevel.

Nå som vi visstnok skriver 13. november 1908 og all ting.

Les også

-
-
-
-
-

Les også