3.1: Striden om lister og registrering nærmet seg farse. Dagen åpnet med politiforbundsleder Arne Johannessens angrep på UD for ikke å ha latt profesjonelle gjøre jobben. Arne Huuse hadde også åpenbart et horn i siden til UD, viste det seg i kommentarer utover dagen. De bestred Jan Petersens påstand i kveldssendingene – da han hadde fått summet seg etter den harde medfarten på pressekonferansen – om at det var full enighet mellom UD og politiet: han hadde selv vært med på koordinasjonsmøtene.

Men politiet hadde ikke mye å skryte av de heller: vi var blitt fortalt at 20-40 mennesker hadde jobbet dag og natt for å få listene ferdig. I løpet av noen timer hadde mediene sjekket ut over halvparten, og flere hadde aldri vært i Thailand. Vi reagerte tidligere i uken da fungerende Kripos-sjef opplyste at personopplysningene ble sendt inn med fax! Så kom bilder av dokumenter spredt ut over gulvet.

Kjell Magne Bondevik ser ut til å gå helt opp i sorgen, og unngår spørsmål ved å minne om de titusener som har gått med i Indonesia. Det er grunn til å nevne at det ikke er den første eller største naturkatastrofen i historien, slik noen nå gir inntrykk av.

Når det borgerlige velferdssamfunnet rammes av en katastrofe, har det en tendens til å miste fortøyningene. Resultatet kan bli hysteri. Da Olof Palme ble drept, presterte SVT å blande inn Mossad som en mulig gjerningsmann. I dag tok NRKs programvert kaka da han introduserte morgendagens «Sånn er livet» med å si: -Etter Auschwitz spurte vi om Gud var død. Nå spør vi: Hvordan kunne Gud tillate tsunamien?

Vi hadde ventet på det. Når man slipper opp for stoff og skal ta i så det monner, begynner man å snakke om Auschwitz. Det ultimate. Det er grunn til å minne om at bare fra ett eneste europeisk land, Ungarn, ble det drept 400.000 jøder. 400.000. Hvis man sier det til en av dagens meningsbærere, vil vedkommende trolig bli en smule forvirret. Var det så mange? Ja, det var nok det. Men nå har man arbeidet seg opp, og det er vanskelig å komme ned på jorda igjen.

Ta Guri Hjeltnes på s. 2 i dagens VG: «Hele verden ser». Om tsunamien som involverer «alle». (bare ikke regjeringen i landet med flest ofre. BBC rapporterte fra Banda Aceh, provinshovedstaden, at de ser lite eller ingenting til sentrale myndigheter.) Hjeltnes kommer inn på FN, som hun ikke kan rose uten samtidig å rakke ned på USA. Det er kombinasjonen som er interessant, for den bygger på utelatelse av viktige fakta.

Artikkelen ligger ikke på nett. Stikkord: FN kom raskt på banen. Det minner oss om at FN er langt mer enn kjedelige møter i Sikkerhetsrådet, skriver Hjeltnes og nevner den store innsats i felten. Og så:

«Etter at verdensorganisasjonen delvis er satt tilbake gjennom USAs åpenlyse tilsidesettelse og til dels forakt, kan FNs troverdighet og nytte nå styrkes».

Så følger litaniet: hyllesten til arbeidet med å lindre, som hun fører tilbake til Fridtjof Nansen og hans planer for Folkeforbundet.

«Å sette Jan Egeland i samme kategori som Fridtjof Nansen gir ikke mening – ennå kanskje. Men de er i samme situasjon og deres sikte det samme.»

Dette smaker av pinlig smisking. Egeland som Nansen? Samme situasjon? Nansen var en pioner, i Russland, i arbeidet for armenerne etter folkemordet, og for grekerne som ble sparket ut av Lilleasia i 1922. Egeland står i spissen for en verdensorganisasjon, med store ressurser, og tilgang til verdens medier.

Men også denne sammenligningen har en brodd mot USA, og hun tar Nansen til inntekt for utfallet:

«I romjulen viste Egeland moralsk styrke av begynnende nansensk proporsjon: Han anklaget USA for småskårenhet uverdig en stor nasjon og utfordret George W. Bush til å gi mer.» Her siteres New York Times lederartikkel som støtte for hennes/Egelands syn.

Til det er å si: FNs synkende status og problemer er i stor grad dets egen skyld: Det begynte for alvor i Bosnia, hvor det sluttet med Srebrenica. (Vår egen Stoltenberg sto for denne feilslåtte politikken.) Forakten er til dels selvforskyldt: Olje for mat- programmet er tidenes svindel, og mye tyder på at Saddam fant villige mottakere for smøring i millionklassen – også innen FN-systemet. Kanskje også Kofi Annans egen sønn. Granskingsarbeidet har kommet så langt at denne saken behandles med det største alvor i internasjonale medier. Anklagene mot en høyt betrodd FN-ansatt om sex-overgrep, som Annan ignorerte til å begynne med, er del av samme kompleks: FN har en egen evne til å feie skitten under teppet, slik det ofte skjer i store organisasjoner som må bygge på konsensus. I en rekke land med fredsbevarende operasjoner er det kommet anklager mot FN-soldater om sex-overgrep, nå senest i Kongo. Det skjer svært sjelden noe. Hvorfor ikke? Fordi FN sørger for å inngå en egen avtale med vertslandet som gjør at FN-soldatene ikke kan stilles for en lokal domstol. Akkurat det samme som USA bebreides for.

Å sammenligne Nansens moralske mot med Egelands USA-kritikk er søkt.
Det eneste Norge for tiden har nok av er penger, og et selvbilde vi dyrker som den gode samaritan. USA har en del store problemer å stri med. De reagerte tregt, i likhet med visse andre, og første bevilgning var spede 15 millioner dollar, økende til 35. Men fredag økte USA hjelpen til $350 millioner og nå er det amerikanske soldater som flyr inn nødhjelp til Aceh. Det var ellers neppe særlig smart av Egeland å refse USAs bistand i denne situasjonen. FN trenger all den goodwill det kan få.

Men det er symptomatisk for det rådende klima at man kritiserer USA i nær sagt alle sammenhenger. Statsminister Bondevik gjorde også det i sin nyttårstale da han også snakket om de som vil svekke FN. Så gikk han over til å snakke om Sudan og hylle Norges rolle som brobygger for fred. Situasjonen i Darfur omtalte han som en «krise». De 70.000 som enten er drept av Janjaweed-militsen eller dødd under flukten, passet ikke inn når det gjaldt å fremheve norsk fortreffelighet. USA derimot har vært modige nok til å kalle en spade en spade: folkemord. Det er i Nansens ånd.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-