Kommentar

Fremstillingen av Darfur-oppdraget i norske medier spriker i alle retninger. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen sier FN-mandatet er «robust». Jan Egeland tror ikke oppdraget blir farlig. Det er derfor grunn til å spisse ørene når en fagmilitær med erfaring fra området, Roald Sølvik, sier oppdraget er livsfarlig.

Pensjonert major Sølvik var FN-observatør i Sør-Sudan i de sju siste månedene av 2005. Han peker på Janjawid-militsen og myndighetene i Khartoum og sier de kommer til å gjøre alt for å sabotere UNAMID, navnet på hybridstyrken fra FN/African Union.

– Dette blir livsfarlig. Militsen vil angripe de vestlige soldatene, og skyr ingen midler. Tortur, drap, gisseltaking og rene ran blir store risikoer, sier Sølvik til VG.

-Oppdraget kan bli et mareritt, har liten sjanse for å lykkes og er for dårlig gjennomtenkt, sier Sølvik.

Hans uttalelser står i kontrast til Jan Egelands:

– Jeg tror dette er mindre farlig enn Afghanistan. Jeg forventer ikke at FN-soldater vil bli et mål i seg selv, slik NATO-soldater har blitt det i Afghanistan, sier Jan Egeland.

Dette minner om uttalelsene til Egelands gamle sjef, Thorvald Stoltenberg, om UNPROFOR i Bosnia, et dårlig varsel.

Som i Bosnia er det springende punkt at optimistene overser motstanden fra maktens sentrum, dvs. Khartoum. Beskrivelsen av Darfur i norske aviser har mye til felles med beskrivelsen av Bosnia. Krigen beskrives som et naturfenomen. Krigen er noe som oppstår på grunn av atmosfæriske forhold. VG bruker store deler av sin lederartikkel idag til å snakke om fattigdom som roten til konflikten.

Uansett er fredsstyrken neppe nok til å redde Darfur. Som i så mange andre konflikter, er det viktig å se på de underliggende årsakene. Og den eneste veien til fred i Darfur, er utvikling og hjelp til fattige mennesker. Bedre tilgang til mat, vann, helsetjenester, skoler og et levebrød er helt nødvendig i Darfur, som så mange andre steder.

Det er kommet frem at klimaforandringer er en dypereliggende årsak til konflikt mellom nomader fra nord og bøndene i Dafur. Men den utløsende kraft er regimet i Khartoum, som bevisst har startet en krig mot egen sivilbefolkning, og det ut fra en rasistisk-islamistisk ideologi.

Liksom man ikke ville snakke om de bosniske serbernes overlegenhetsfølelse overfor bosniakene og bevisste fordrivelse, voldtekt og drap på sivile, overser man nå Khartoums bevisste program for fordrivelse og knekting av befolkningen i Darfur.

Darfur har den senere tid frakturert også innad, i en rekke opprørsbevegelser som bekjemper hverandre, men det rokker ikke ved Khartoums destruktivitet.

Hvorfor blir krigene i Bosnia og Darfur behandlet som naturfenomener, mens eksempelvis volden i Irak blir fremhevet og spisset hver eneste dag?

Mye vann har rent i havet siden Bosnia. Aftenposten og VGs ledere reflekterer en viss realisme:

DE MASSIVE overgrepene i Darfur, nødstilstanden og flyktningestrømmen derfra, tilsier en internasjonal innsats. Noe av det mest forstemmende er at landets egen regjering har vært hovedproblemet. Slik kan det dystre utfall bli i et land der makthaverne og den forfulgte lokalbefolkning står på hver sin side i en etnisk konflikt.

Men tonen er resignert og slapp. Den er ikke i nærheten av den mentale beredskap som skal til for å hamle opp med morderne i Khartoum. Folkemordet er organisert, som i Bosnia, med en blanding av ideologi, korrupsjon og grådighet. Ingen steder nevnes det at Sudan var en av de første stater hvor islamister tok makten, ved sjefsideolog Hassan al-Turabi. Det var Turabi og Bashir som ga Osama bin Laden og Sjakalen-Sanchez asyl. Oljeinntektene har gitt regimet selvhevdelse og makt nok til å føre krig mot sin egen befolkning. De har utvidet krigen til Tsjad ved å støtte opprørerne der. Ingen steder trekkes disse linjer. Heller ikke at Sudan ligger i nærheten av Somalia og Eritrea og Etiopia. Afrikas Horn er iferd med å bli et meget betent område i kampen mot terror og ekstremisme.

Burde ikke disse opplysningene være elementære, både for soldatene som skal sendes ut, deres pårørende og opinionen? Men samme tunnelsyn og slapphet gjelder her som i Afghanistan. Man ønsker ikke se totaliteten, og åpner døren for defaitisme og alle som vil undergrave det internasjonale engasjementet. Kan grunnen være at man ubevisst ikke vil innse at fienden har et felles trekk – islamistisk, hensynsløst og rasistisk?

– Darfur mindre farlig enn Afghanistan

Fredsstyrke er ikke nok