Kommentar

NUPI-direktør Jan Egeland hadde fredag en signert atikkel i Aftenposten fulgt av et intervju i Søndagsavisen, som til sammen gir et meget spesielt signal, selv i de etterhvert fyldige annalene over antiamerikanisme og loddrett USA-fiendtlighet. Summen av Egelands tanker må bli et alvorlig spørsmålstegn ved alliansen med USA.

Men summen kan også vendes mot avsenderen: Hvem er Jan Egeland? Er han den pyntelige skarrende Ap-politikeren og humanitære byråkraten som vil alt og alle vel, eller er han noe helt annet?

Egeland snakket om USAs mørke side. Han stiller en diagnose som sier at USA mistet grepet etter 9/11 og lot seg friste til å kaste de gode prinsippene på båten. Han sier sogar at USA begynte å følge de samme prinsipper som terroristene.

Samme toner kom fra NRKs erfarne utenriksmedarbeider, Joar Hoel Larsen, nå utstasjonert som den første i New Delhi, da han snakket om David Coleman Headley, mannen som planla angrep på Jyllands-Posten og rekognoserte for Mumbai-aksjonen. Headley slapp billigere fra en narkodom mot å bli informant for det amerikanske narkotikabyrået, DEA. Inderne har lurt på hvorfor ikke de ble varslet av amerikanerne om det forestående angrepet på Mumbai. Hol Larsen sa forklaringen var at Headley var DEA-informant, så amerikanerne ikke bare visste, «de lot det skje», som Hol Larsen sa. Dette er selvsagt noe helt annet enn å påpeke at Headley var informant, og således kanskje ikke ble like sterkt overvåket i andre sammenhenger. Hol Larsen påstår at USA visste om terroraksjonen, men «lot den skje».

Hvis det hadde vært holdepunkt for en slik påstand ville ikke Obamas fått den mottakelsen han nå gjør i India. Domstolen sitter inne i Hol Larsens hode, og det er norske skattepenger som finansierer den.

It just keeps coming. NRK pumper ut slik propaganda hver eneste dag. Professor nord-amerikanske studier, Ole O Moen, var i NRK-studio idag for å snakke om George W. Bush sin nye bok. Han kunne fortelle at Bush-administrasjonen etter 9/11 satte i gang en kampanje for demonisering av arabere og muslimer! Det er en grov løgn, og alle som fulgte med vet det. Men det passer så godt med busemannbildet av Dick Cheney, og gjør USA-fargene enda svartere. Det er slik man bygger myter.

Faktum er at Bush var nøye med å presisere at muslimer generelt ikke kunne klandres for angrepene, og noe av det første han gjorde var å besøke en moske.

Kildene

Hvor henter folk disse tankene fra? For det er ikke enkeltmanns verk. De popper opp i hodene på mange mennesker.

Spørsmålet om the dark side er ikke enkelt. Cheney holdt vitterlig en tale der han sa at USA måtta ta av hanskene og gjøre det som var nødvendig. Han brukte uttrykket the dark side, om metoder som ikke tålte dagens lys. Resultatet ble tøying av reglene for avhør, black sites, svarte hull fangene forsvant i, anonyme flyvninger, overvåkning.

USA ikke bare tøyde, men brøt også med fundamentale prinsipper, men ga dem ikke helt på båten. Selv ikke Bush-administrasjonen gjorde det, og det sivile samfunn gjorde det slett ikke. Det var sterkt nok til å ta et oppgjør, steg for steg, og endre kurs. Resultatet er blitt et mer sannferdig og transparent samfunn. Men her kommer Egeland, Moen og Hol Larsen inn: De ser ikke disse forandringene, denne korrigeringen, de snakker fortsatt som om USA er demonen, ikke hegemonen.

For å gjøre det må de la være å snakke om de «utfordringer» USA og hele den frie verden står overfor. De må tie om at mennesker kaster granater inn i moskeer hvor folk ber, og roper på Gud mens de gjør det. De må bagatellisere og latterliggjøre de strenge reglene for flypassasjerer.

Dermed blir de på en måte complicit, innblandede, i den konflikten som raser, og de blir det på en enda alvorligere måte enn USA med sine feilsteg: de havner på samme parti som de mørke kreftene som ønsker å ødelegge ethvert sivilisert samfunn.

Hvordan er det mulig?

Den konflikten som oppsto da islam ble politisert, som begynte med wahhabismens grunnleggelsen på 1700-tallet, og fortsatte med Det muslimske brorskap i 1928, Mawdudi på det subindiske kontinent, – har selvradikalisert seg til noe som ligger i skjult og åpen krig med resten av verden. USA tar støyten og leder kampen, også denne gang. Hvis Europa trekker seg unna, og gjør USA til syndebukk, vil det gå ut over Europa. Det kan bare ramme oss selv. Derfor er disse utspillene fra Egeland, en Moen eller Hol Larsen så alvorlige: de er rettet mot våre egne samfunn.

For å gå Egeland litt nærmere på klingen.

Da han skrev sin signerte artikkel i Aftenposten, Lar vi Al-Qaida vinne?, hadde verden dirret av flere terroranslag, planlagte og i full utfoldelse. Bomben som ble funnet på Midlands-flyplassen i Storbritannia, ble desarmert 17 minutter før den ville gått av, ifølge den franske innenriksminister.

Likevel mener Egeland vi gir etter for hysteri.

ET PAR BOMBER ble sendt med flypost fra Jemen til vestlige land og vi har igjen gjennomgått nye, lange nyhetssykluser om «hva som kunne ha skjedd dersom…». Det er en del av våre liv etter 11. september 2001 å fokusere på alle tenkelige verste utfallsscenarioer av terrortrusler.

Egeland mener ikke bare at truslene er innbilt, han mener noen bruker dem til å nå sine mål. Dermed vekker han mistillit til sikkerhetstjenestenes arbeid og vurderinger.

Hver gang jeg ser at gamle damer må gi fra seg litt for store solkremer eller ta av seg skoene i flyplassenes sikkerhetskontroller tenker jeg: «Slik vant Al-Qaida». Sikkerhetsindustrien har fått oss til å gjøre hva den vil når den vil.

Man må kalkulere med kort hukommelse hos leserne for å våge en slik påstand. Reglene om flytende væsker på fly kom av at en gruppe britiske pakistanere planla å sprenge ni passasjerfly over Atlanteren. Spaningsoperasjonen var en av de dyreste i britisk historie.

Men Egeland ignorerer ikke bare disse plottene, han mener også at Al Qaida har vunnet når gamle damer må ta av seg skoene! Men hva ville skjedd om de ikke hadde tatt av seg skoene? Da ville underbuksebomberen kanskje ha lykkes 1. juledag over Detroit, og HP-toneren ville eksplodert i fraktflyet.

Al Qaida har ikke vunnet prestisjeseieren ved å omgå sikkerhetskontrollene og lykkes med å sprenge et fly. Egelands anbefalinger – senke sikkerhetstiltakene – ville gjøre gjennomføringen av et terrorangrep lettere. Han angriper det som holder oss sikre, og snur verden på hodet.

Så langt har utviklingen kommet: verden har levet med terror i over ti år, og har lært en del. De fleste tar sikkerhetstiltakene dødsens alvorlig, og forstår at de trengs. Men så kommer «liberale» personer som Egeland og sier at de blir brukt politisk. De trengs ikke.

Hvem er det som har bakenforliggende motiver?

Den samme pushing merkes i dekningen av den påståtte amerikanske overvåkningen på Drammensveien: påstandene er for altomfattende, konklusjonene kommer for raskt, og motforestillinger finnes ikke. Når Treholtsaken og USAs overvåking kobles sammen, begynner det å minne om farse.

Kynisme?

Egeland opererer i et grenseland mellom enfold og kynisme. Er han forført av sin egen retorikk, eller tror han folk lett lar seg dupere?

Han latterliggjør sikkerhetstiltakene. Hvis målet var å eliminere risiko burde man heller forby bilkjøring til flyplassene, skriver han. Forventer han å bli tatt alvorlig?

Han stiller opp narkokarteller som en mye større trussel enn terroristene. Men når forsøkte mafiaen å skaffe seg atomvåpen? Når sendte de væpnede menn til et luksushotell med det eneste mål å drepe flest mulige gjester?

Narkotikakartellene dreper mennesker hver eneste uke i Norge og i samtlige andre vestlige land. Den politiske og islamistiske terroren er ikke engang i nærheten av å være en tilsvarende trussel.

Uten Egelands navn og posisjon ville slike påstander blitt latterliggjort. For de er latterlige.

Egelands signerte artikkel var skrevet etter at fraktbombene ble funnet, etter selvmordsangrepet i Istanbul, bombetrusselen i Gøteborg, og brevbombene i Hellas. I høst gikk også meldingene ut om at Al Qaida hadde aktivert sleeper celler i Europa som var gitt ordre om å gå til Mumbai-lignende angrep på myke mål, som hoteller og handlesentra.

Generelle kontrolltiltak mot hele befolkningen står ofte ikke i forhold til de faktiske destruktive evner slike krefter representerer.

Enkelte kommersielle aktører, men flest politiske, har ønsket en oppmykning av sikkerhetstiltakene. Den siste tidens avsløringer har gjort at alle slike planer er skrinlagt. Men Egeland konkluderer stikk motsatt og han backer det opp ved å gjøre retorikken enda grovere.

Den store hypen

Det var i Søndagsavisen to dager senere at Egeland tok den helt ut. I mellomtiden hadde overvåkingsskandalen eksplodert. I introduksjonen kunne programleder Tomm Kristiansen fortelle at det som var avslørt på Drammensveien bare var en liten flik av USAs store sikkerhetsimperium, som var bygget opp etter 9/11. Da befant landet seg i en undergangsstemning, forklarte Egeland.

Han viste til talen visepresident Dick Cheney holdt like etter 9/11 der han sa at USA måtte gå over til the dark side. Denne talen er kjent og kommentert. Den fikk konsekvenser. Cheney ville at USA skulle ta av hanskene, og ikke være belemret med konvensjoner og hensyn. Man skulle handle uten forbehold.

Dette var den katastrofale kursen Bush-administrasjonen slo inn på, og som førte til black sites, hemmelige CIA-flyvninger, Abu Ghraib, Guantanamo og Bagram.

Men det var ingen som protesterte, sa Egeland. Nei, ikke med en gang. Men det gikk ikke lenge før Patriot-lovene og alt som fulgte ble sett på med kritiske øyne. Derimot var det to typer reaksjoner, grovt sett: det var de som ønsket å korrigere feil kurs og det var de som ønsket å bruke feilgrepene til å ramme USA. Egeland ser ut til å høre hjemme i sistnevnte kategori.

Ti år senere har ikke Egeland dempet kritikken, tvert om. Hans historiefremstilling er enda mer tendensiøs, og det er dette som gir grunn til bekymring: Den fremstillingen han gir av USA og tiden etter 1998 og 9/11 stemmer ikke. Det er enn grov forvrengning, utelukkende for å ramme USA.

Ansiktsløs fiende

Egeland underslår problemene og dilemmaene USA sto og står overfor. Man fører en asymmetrisk krig. Man står overfor en fiende som ikke lar seg identifisere. Som har til dels samme ideologi som milliioner andre. Hvordan skille ut de farlige fra de mindre farlige?

Svaret blir forebyggende kartlegging og registrering. Egeland får det til å høres ut som illegitim og ulovlig politisk overvåking, av et paranoid, maktsykt system. Dette systemet er interessert i å blåse opp trusselen, for å kunne øke budsjettene og kontrollen. I neste omgang er demokratiet blitt et skinndemokrati.

Denne fremstillingen har ytre venstre abonnert på i årtier. Nå kommer den fra en av støttespillerne til utenriksminister Jonas Gahr Støre, av lederen for den regjeringsfinansierte tenketanken NUPI.

Egeland driver historiefortelling, og i den er USA den store skurken, som ikke har moralske skrupler. De verste konspiratørene mener USA sto bak 9/11. Egeland er ikke så veldig langt unna. Villigheten til hensynsløshet er der:

Da Sovjet invaderte var USA villig til å la mujahedin bruke narkotikasalg til å finansiere krigen. Dermed fikk Afghanistan et gigantisk opiumproblem. Det samme USA samarbeidet også med ekstremister og ga både indirekte og direkte støtte til menn som Osama bin Laden.

Da Taliban tok over, ble opium bannlyst som uislamsk. Men under det nåværende regimet i Kabul, florerer opiumsdyrkingen som aldri før og markedene i Vest oversvømmens av heroin.

Det er den gamle stereotypen ytre venstre brukte om CIA i Vietnam: likene med hjemsendte drepte soldater var fylt av heroin.

Enkelttilfeller og til dels grove feil og endog rene forbrytelser har forekommet, men de brukes og blir gjort til generaliseringer om landet og regjeringen: USA har gått amok etter 9/11. Det må stanses, slik Egeland har gått inn for at Israel må stanses.

Men hvem skal stanse dem? Egeland hevdet at norske politikere har påtatt seg et stort ansvar ved å delta i Afghanistan. Har norske soldater utlevert fanger til amerikanerne?

Han viser til at Norge har brukt 10 milliarder i Afghanistan. Er vi skyld i opiumeksport og tortur?

Egeland nevner ikke at den norske regjering bruker like mye på enslige afghanske asylsøkere i Norge som det gjør til hele den sivile innsatsen i Afghanistan. Det er en annen type moralsk dilemma.

Skitne hender

Egeland forbigår det fundamentale problemet USA sto overfor etter 9/11: hvis det skulle bekjempe terroristene måtte det inngå samarbeid med regimer og tjenster som selv brukte dirty metoder. Det var i disse landene terroristene opererte og skjulte seg. Det Cheney sa var at man måtte legge disse skruplene til side.

Problemet han identifiserte var reelt nok. Løsningen var mer tvilsom. Over tid har det omkostninger å bruke soldater og personell til å bryte menneskerettighetene. I Bush-administrasjonens tilfelle ville man også ha legal ryggdekning, slik inkriminerte man rettssystemet.

Denne kursen har det offisielle USA tatt et oppgjør med. Men problemene består: derfor har ikke Obama greid å lukke Guantanamo.

Ikke noe av dette er med i Egelands fremstilling. Han har bare med det som fremstiller USA i mest mulig negativt lys, og ditto – fremhver ham selv.

For det er den andre siden: jo mer USA svines til, jo renere fremstår avslørerne.

Det ultimate eksemplet Egeland viser til er filmen Taxi to the dark side, som forteller historien om en afghansk drosjesjåfør som var på feil sted til feil tid. Han ble ført til Bagram og slått ihjel i løpet av noen dager. Det er en gripende film.

De som sto for ugjeringen ble straffet, men ikke de som ga ordre, bemerker Egeland. Systemet er altså fortsatt korrupt.

Det er dette systemet som har hatt en filial på Drammensveien. Hva gjør man, hvis man er blitt kontaminert? Man må renses. Egeland står for den ideologiske rensingen.

Men hvordan ser resultatet ut? Hva slags medisin er det Egeland anbefaler?

Terrortrusselen er hysterisk, overspent, opphausset. Vi trenger ikke la våre vesker gjennomsøkes. Det er slik uskyldspresumpsjonen fungerer innenfor den norske modellen. Derfor kan Norge trygt si nei til Datalagringsdirektivet. Vi kan sove trygt.

Det som nå trengs er å reaktivere det personlige ansvar: man må granske om norske soldater har gjort noe straffbart i Afghanistan.

Bekjennelse, bot og bedring

Dette er samme toner som fra Julian Assange og Wikileaks. Sannheten med stor S skal frigjøre oss. Alle hemmeligheter må på bordet. At Norge etter en slik prosess kanskje ikke sitter igjen med så mange venner, synes ikke å bekymre. Vi får sikkert nye.

Åpenheten gjør at Egeland har nok å ta av. Det er et fantastisk regigrep å utnytte åpenheten og avsløringene, av feks. Bagram-mishandlingen, Guantanamo og Abu Ghraib til å gi inntrykk av at hele systemet er råttent. Avsløringene er bevis på nettopp det motsatte: det amerikanske demokratiet er sunt og sterkt nok til å korrigere seg selv.

Slike krefter har dårlige kår i feks. Libanon. Der skal FN-tribunalet snart avsløre hvem de mener sto bak drapet på tidligere statsminister Rafik Hariri 14. februar 2005. Libanon opplevde et folkelig opprør, og en frigjøring etter attentatet, delvis inspirert av George W. Bush demokrati-visjon for Midtøsten. Med amerikanerne next door til Syria følte man at man kunne tillate seg et oppgjør med okkupasjonsmakten (hvor ofte hørte man NRK bruke det ordet om Syria?) og syrerne ble trukket til å trekke seg ut.

Men 14. mars-bevegelsen har ikke greid å motstå presset. Syria, Iran og Hizbollah ble for sterke. Nå er det Hizbollah som call the shots. Hvis FN-tribunalet våger å tiltale Hizbollah-folk, hvilket ryktene sier de vil, så truer Hizbollah med å ta over hele landet, gjennomføre statskupp.

Dette er den verden vi lever i. Og som vi har innenfor våre egne vegger. Iransk imamer kommer til Oslo og driver infiltrasjon. Diktaturer pleier vi ellers være forsiktige med, men inår de er islamske ser moderne sosialdemokrater en annen vei.

Spørsmålet som uvegerlig melder seg er: hvem vil Egeland vi skal alliere oss med?

Hvis USA er blitt et ondskapens imperium, hvem er da gode nok for oss? Egelands bidrag er fullt av snubletråder, ikke minst moralsk. Han reagerer på USAs metoder på vegne av moralen. Men en krig er ikke noe bedehus, slik Arbeiderpartiet, Egelands parti, heller ikke er noe teselskap.

Går det an å bli så moralsk at man havner på motsatt side, dvs. nedkjemper sin egen side slik at fienden vinner? Slik fortoner Egelands positur seg, og det er i den indignerte moralistiske tonen man merker at noe er galt. Den blir for idealistisk, for insisterende, for retthaversk, for fordømmende, og ikke minst – for populistisk.

Egeland fordømmer USAs mørke side, men gir selv etter for krefter som representerer et mye større mørke.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også