Hans Rustad US Supreme Court slo torsdag fast at grunnloven også gjelder de 270 fangene på Guantanamo. De har full rett til å få saken ført for en føderal amerikansk domstol. Bush-administrasjonens kunstige juridiske ingenmannsland ser ut til å gå mot slutten.
Det er tredje gang høyesterett slår fast at fangene på Guantanamo ikke står utenfor amerikansk lov og rett. Men administrasjonen har hver gang vridd seg unna med juridiske endringer, og mange tror det samme vil skje denne gang.
Knapt noe har kostet Bush-administrasjonen så mye goodwill som fangeleiren på Cuba. Abu Ghraib, Bagram og Guantanamo har gitt USAs fiender all den ammunisjon de kunne ønske. Det er lett å se en rød tråd mellom den ikke-FN-autoriserte krigen mot Irak, basert på manipulert etterretningsinformasjon, rendition-programmet og Guantanamo. Terroristene skulle behandles utenfor lov og rett, etter egne regler. Dvs. det var de som fengslet dem som bestemte reglene. Den internasjonale og nasjonale troverdigheten ble deretter.
Høyesterett slår fast at habeas corpus-prinsippet også gjelder for Guantanamo-fangene. Habeas corpus betyr at en fange har rett til å få svar på hvorfor han sitter innesperret, og det skal skje innenfor bestemte tidsfrister. I rettsstater skal en pågrepet fremstilles i løpet av et døgn eller to. På Guantanamo har folk sittet opptil seks år uten å vite hvorfor eller når saken deres kommer opp. Og kommer den opp, er det for spesielle militærdomstoler, slik det skjer med Khalid Sheikh Mohammed, Bin al-Shib og et knippe sentrale Al-Qaida-folk.
Ute av balanse
Bush-administrasjonen mistet balansen etter 9/11, og de andre politiske institusjonene trengte lang tid på å hente seg inn og finne frem til den igjen. Supreme Courts vurdering er krystallklar selv om det var med én dissenter, Anthony Scalia.
Ingenting er det samme etter 9/11. Men det gjelder også andres reaksjon. At Amnesty International nedprioriteter religiøs forfølgelse og skal konsentrere seg om sosiale og kulturelle rettigheter, er uttrykk for en trend som har vært merkbar lenge.
Amnesty har ikke maktet å forbli uavhengig, men har plassert seg på en politisk fløy og politiserer dermed menneskerettsarbeid. Det er synd.
To holdninger
En kan definere to strømninger: en skeptisk, selvkritisk og en ideologisk. Vesten har gjort selvkritikken til ideal. Den kan praktiseres på en god og en dårlig måte. Ofte blir kritikken erstatning for egen vurdering. Man dynger på med kritikk. Men hvis alt man kan tilby er kritikk og avsløringer, vil resultatet på sikt være desillusjonering og/eller kynisme. Vår tid krever svar.
Den andre strømningen er den mer ideologiske, venstreorienterte, som per definisjon er mot alt USA og Vesten gjør, fra Bosnia til Irak og Afghanistan.
Disse to har flytt sammen til en ullen motvilje mot USA, og et ja til det flerkulturelle, europeiske, ikke-voldelige. I realiteten er dette en dikotomi som undergraver viljen til å forsvare viktige prinsipper.
USA har mannet seg opp og tatt et oppgjør med de mørke siden ved Bush-administrasjonen. Uansett hvem som vinner valget, vil Guantanamo bli stengt.
Men hva med Europa? Har vi tatt noe oppgjør med våre mørke sider? Vi er overbevist om at vi er the good guys, men det er ikke sikkert alle ser det slik, eller bryr seg om det.
