Nytt

Bush har falt, og tortur av fanger ble innstilt i 2005. Men en god sak kan anvendes til så mangt. NUPI-direktør Jan Egeland og Dagbladet har funnet ut at tiden er inne til et generaloppgjør med USA, dets allierte, Vesten og offentligheten: Hvor var du da de torturerte? spør Egeland og Mariano Aguirre. Intet mindre.

«-Vi lukket øynene for TORTUR», sier en innbitt Egeland på forsiden.

Hverken han eller avisen synes å fornemme at både artikkelen og oppslaget er «over the top». Oppgjøret med torturen er tatt for lenge siden. Det vi har fått i vår er ny kunnskap og flere detaljer.

Den moralske rettergangen Egeland og Aguirre legger opp til er patetisk: De vil ha Bush-adminstrasjonen for retten. Intet mindre.

Egeland vet inderlig vel at det ikke kommer til å skje. Men han anvender Nürnberg-retorikk, og skriver full av patos. Det lyder hyklersk og selvrettferdig. Som tidligere FN-tjenestemann vet Egeland at politikken er full av dirty deals. Når han lager et moralsk oppgjør med et Vesten som kritiserer andre, men selv godtar at USA torturerer, så taler han mot bedre vitende. Vesten påtaler ikke de andres tortur i sin alminnelighet, men er ofte unnfallende. Av makttaktiske grunner. Selv Darfur har fått pågå år etter år.

Når Egeland later som om USA bygget et amerikansk GULAG, er det grovt misvisende og kan bare ha politiske motiv.

Egeland er en politisk predikant som er ute i eget ærend. Han vil slå politisk mynt på Bush-administrasjonens feilgrep. Han stiller maksimalkrav, vel vitende om at de er urealistiske. De ville ikke en gang tjene demokratiet.

USA grep til ekstraordinære metoder i en ekstraordinær situasjon. Det er sakens kjerne. Hva gjør et demokrati når det blir angrepet? På 70-tallet, i kjølvannet av Iran-contras, var CIA blitt vingeklippet av Kongressen. Bush-administrasjonen visste at de trengte nye fullmakter og fikk dem. Men de krysset noen viktige moralske grenser.

Nødrett

Internasjonal rett åpner imidlertid for at regjeringer kan ta i bruk ekstraordinære metoder. Det er det samme som den individuelle nødrett. Michael Ignatieff var en av dem som påpekte at det fantes adgang til hardhendte metoder. Egeland henger ham ut. For Egeland vil at regjeringer skal ha 100 % ren samvittighet. En slik renhet burde påkalle mistenksomhet om vikarierende motiver. Det er ikke mulig å drive politikk på et slikt grunnlag. Pragmatismen er fraværende i Egelands tanker, og det er ikke fordi han ikke vet hvordan ting fungerer. La oss feks. ta FNs opptreden i ulike katastrofeområder, feks. dagens Kongo, la oss ta aksepten av korrupsjon, nepotisme og maktmisbruk innen FN-systemet. Vi har ikke hørt noen slike avsløringer fra Egeland siden han sluttet.

Men USA er grei å dundre løs på. Egeland tar alle avsløringer som er kommet, takket være at amerikanerne tar tortur og Guantanamo alvorlig, og gjør dem om til en klubbe. Han slår først og fremst løs på vår viktigste allierte, nå under Obamas ledelse, og driver moralsk utpressing av landets borgere, politikere og journalister: Hvor var du da de torturerte?

Språkbruk

Egeland og Aguirres språkbruk er demagogisk, full av adjektiver, generaliserende, forenklende.

MIDT I VÅR VESTLIGE kulturkrets begynte vår viktigste allierte å torturere fanger til døde i en operasjon vi deltok i.

Her slås tonen an: Det er å sammenligne amerikanerne med de verste forbryterne under annen verdenskrig. Japanerne blir nevnt i neste åndedrag. Men de tror jeg nok benyttet en del skarpere metoder enn waterboarding.

Egeland slår på den moralske stortromma:

Dette er ikke avskyelige handlinger i en fjern diktators torturkamre, eller nazistenes eller kommunistenes herjinger under eller etter den andre verdenskrig. Dette var del av en større operasjon våre vestlige, liberale rettsstater var med på. Vi deltok med soldater, etterretning, logistikk og penger i den «krigen mot terror» som var rammen for krigsforbrytelsene.

Nazismens og kommunismens folkemord betegnes her som «herjinger», typisk nok, for å minske avstanden til amerikanernes gjerninger, som kalles «krigsforbrytelser». Det er selvsagt ikke tilfeldig.

Den opphaussing Egeland foretar er vemmelig at to grunner: Nedvurderingen av verdens største og viktigste demokrati, vår sikkerhetsgarant, USA, er vemmelig. Det er USA som beskytter ikke bare oss, men er garanten for internasjonal orden.

Men den svulstige tonen er også vemmelig fordi Egeland i opphaussingen av USAs forbrytelser, reduserer enormiteten til de andre: Egeland later som han gjør det motsatte. Han later som om Vesten ellers holder opp en standard det anklager andre med, og at det nå må være konsekvent. Dette er falsk bokføring.

Nettopp fordi USA står som garant for internasjonal orden var torturen og mishandlingen et stort feilgrep. Den lærdommen er opplagt. Men sammenlignet med de forbrytelser som begås hver eneste dag i land som Syria, Iran, Egypt, Jemen, Kongo, Algerie, Burma, Kina, Saudi-Arabia, Russland – listen er endeløs – er USAs overgrep forholdsvis beskjedne.

Den moralske renhet Egeland postulerer finnes ikke, annet enn som et politisk slagvåpen, og det er slik Putin og andre har brukt det.

USA befant seg i reelle dilemmaer etter 9/11: For å finne frem til de som sto bak måtte man søke samarbeid med de samme tjenster i land som ikke bare torturerte, men også hadde støttet terror i Vesten! Dette er beskrevet av Ron Suskind i The One Percent Doctrine.

Det finnes ingen erkjennelse av disse dilemmaene i Egelands artikkel. Norske regjeringer inntar vanligvis et svært så pragmatisk syn på omgangen med land som Saudi-Arabia.

Egeland skaper inntrykk av et stort nettverk av fengsler, flyruter, kidnappinger over hele Europa. Det finnes noen målbevisste personer i Europa-parlamentet som vil ha en opprulling. Selvsagt var europeiske regjeringer involvert, passivt eller aktivt. Vi vet nok til å konstatere det. Men det holder ikke: Egeland og Aguirre vil ha en Nürnberg-domstol.

Det lederskapet vår kulturkrets utviste for to og tre hundre år siden har vi manglet i det siste tiåret. Det er feil å isolere sivilisasjonssvikten til Bush, Cheney, Rumsfeldt og deres medsammensvorne. Det kolossale vestlige hykleriet, som en hel verden var vitne til, fikk utvikle seg over år og stanset ikke før president Obama ble valgt i og av amerikanerne selv i 2008. USAs allierte gjorde tilsynelatende lite for å stanse rettsløsheten for navnløse fanger som ble fraktet mellom hemmelige og kjente torturkamre. Hvorfor, må det være grunn til å spørre?

Dette er hype av verste skuffe: Det lederskapet Egeland/Aguirre siterer har nok begått langt verre ting de siste to – tre hundre år enn Guantanamo og Abu Ghraib. Hørt om Dresden, Hamburg?

At svineriet ikke stanset før Obama ble valgt, er beviselig feil. Det ble stanset av Bush i 2005, og kan være en av de tingene som juridisk gjør det vanskelig å reise sak mot en øverste ledelsen.

Mishandlingen var nemlig hele tiden omstridt. Det er ikke riktig at verden tiet. Condi Rice ble konfrontert på sin Europa-reise og var meget ille berørt. Da tvang mennesker innenfor og utenfor administrasjonen frem en stans.

Obama vet at et rettsoppgjør vil virke destruktivt og undergrave moralen hos tjenestemenn som gjorde jobben og var forsikret om at det de gjorde var lovlig. Ikke minst det siste er et viktig moment.

Avsløringer derimot er Obama for og hele historien vil komme ut, og er allerede i hovedsak ute. Slik fungerer et demokrati.

Men Egeland vil ha rettsoppgjør, og får støtte av Egenæs, Nora Sveaas og andre representanter for godhetsregimet.

Egeland er predikant, nærmest en svovelpredikant. Predikanter har ingenting i politikken å gjøre. Deres absolutter gjør dem farlige.

I andre deler av verden snakkes det i absolutter og Egelands preken vil garantert bli omfavnet av dem. Det er mennesker som ikke har noe problem med å velsigne forbrytelser i en helt annen skala enn Guantanamo.

Hvor var du da de torturerte?