Den 400 lange rapporten til Senatets etterretningskomite om CIAs bruk av det som på fagspråket kalles «enhanced» eller forsterket avhør, har utløst ulike reaksjoner, avhengig av mottaker.

For demokratene er den et bevis på at George W. Bush-administrasjonen gikk av sporet i kampen mot terror. For en bestemt type liberale patriotisme er den et nødvendig oppgjør med noe som truet amerikanske verdier. Slik ordla senator Dianne Feinstein seg.

Men den har ikke kommet Barack Obama til gode, selv om en av hans første handlinger var å avslutte det som nå omtales som torturprogrammet. Det er flere grunner til det. En av dem er hans nære tilknytning til nåværende CIA-sjef John Brennan, som var hans nasjonale sikkerhetsrådgiver, og som sådan representerer mye av den samme politikken som CIA-metodene er et uttrykk for.

Desillusjonert

Obama ble dronekrigeren. Han liker ikke boots on the ground, men gjør heller opp med Hellfire-missiler. New York Times beskrev i detalj hvordan disse hitlistene settes opp, og hvordan man velger ut personer som skal tas ut, og hvor mye collateral damage man er villig til å risikere. Obama har personlig hatt overoppsyn med kriteriene.

At den mest liberale presidenten noensinne også ble dronekrigeren har skuffet mange liberalere. Også i Europa.

Brennan har vært en krumtapp i dette systemet. Under hans ledelse har CIA forsøkt å spionere på Senats-komiteen som gransket CIAs uortodokse metoder, noe Feinstein reagerte meget sterkt på. Det er brudd på maktfordelingens prinsipper, noe man i USA holder svært høyt. Likevel valgte Obama å forsvare Brennan.

Til ansvar

Han har også bestemt at ingen skal stilles rettslig til ansvar for torturen og the black sites, hemmelige fengsler som USA opprettet i land som Polen og Romania.

Det gjør han for ikke å demoralisere medarbeiderne i CIA og alle de andre grenene av forsvar og sikkerhet. Det ble sagt at CIA-folkene fikk garantier på forhånd om at de ikke ville bli stilt personlig til ansvar.

Likevel er det det NGO’er som American Civil Liberties Union og Amnesty krever.

Det er også hva liberale aviser som New York Times påpeker: Hvorfor er ingen stilt til ansvar?

Konsekvenser

De representerer en form for liberalitet som ikke spør om konsekvenser. En liberalitet som ikke gjør det blir dogmatisk og idealistisk i den moralistiske betydning av ordet. Det er renhetsfølelsen det kommer an på.

Den sanne angelsaksiske liberalismen er en avveiet filosofi, den har pragmatismen som kjennetegn.

Det man skal balansere prinsippene mot er i dette tilfelle at Vesten befinner seg i krig med radikal islam, og USA er Vestens spydspiss. IS fremmarsj og halshuggingene har demonstrert dette med all mulig tydelighet.

Risikoen ved åpenhet ble demonstrert ved at myndighetene advarte mot eventuelle terroraksjoner i kjølvannet av publisering.

CNNs Wolf Blitzer spurte Feinstein om dette, noe hun reagerte på med irritasjon. Liberalere er ikke vant til få konsekvenser av åpenhet lagt ved sin dør.

– Hva vil du si hvis amerikanere blir drept pga denne rapporten, spør Blitzer.

Dette kommer bakpå Feinstein. Ut fra eksemplet Pentagon-papirene, Daniel Ellsbergs avsløringer av sannheten om Vietnam-krigen, ble det et aksion at avsløringer alltid en god ting. Nå er dette gode blitt en trussel. Det sier noe om at det liberale Amerika denne gang står overfor en annen slags fiende.

Skremmer

Liberalere blir skremt av målinger som viser at det finnes betydelig støtte i opinion for «forsterkede avhørsmetoder». Det rare er at liberalere ikke har fantasi til å forestille seg hvorfor. Når 3.000 mennesker blir drept på sine arbeidsplasser midt i en storby, er det noe som skjer. Bush/Cheney/Rumsfeld og CIA-sjef George Tenet sa: The gloves are off.

Også det hadde en pris. Bl.a at man tøyde loven. Skrev juridisk rettferdiggjøring av avhørsteknikkene. Man innlot seg med regimer som man ellers betraktet som fiender, slik som Syria. Tortur har også en pris i forhold til mannskapets moralske standard. Å slå ihjel folk i fangenskap, og torturere dem har sin pris.

Dilemma

Men torturen var et svar på en situasjon, slik Guantanamo er det. Man utkjemper en asymmetrisk krig. Hvis disse illegal combatans ble satt i forvaring på amerikansk jord ville det utløst en rekke rettigheter. Da ville det juridiske bordet fanget. Dommere kunne ikke dømt annerledes fordi det var terrormistenkte. De måtte krevd og opprettholdt samme beviskrav som i andre straffesaker. Dermed kunne mange gått fri av mangel på bevis, eller fordi bevisene var skaffet «under press».

Europeerne er her skrekkeksemplet. Domstolen i Strasbourg er blitt en beskytter av jihadister som ikke vil utleveres til land der de ikke blir tatt på med silkehansker. Mullah Krekar er et levende eksempel.

På den andre siden av skalaen står republikanerne som sier at det er offentliggjøringen av rapporten som skader USA, ikke metodene. Kun senator John McCain støtter rapporten.

Fra nyttår overtar republikanerne kontrollen i Senatet. Det var Feinsteins begrunnelse for å presse frem en offentliggjøring.

Men dilemmaene består.